onsdag 24. mai 2017

Hva skjer?

Siden siste oppdatering har det heldigvis gått fremover med Max. Brannsåret gror over all forvetning bra, så vår oppgave fremover er å smøre det hyppig og sørge for at han ikke får sol på seg. Han er ikke spesielt glad i å gå med hodeplagg, så akkurat det viser seg å være en litt større utfordring enn først antatt, men han vender seg vel til det snart. Vi visste hele tiden at brannskaden hans var ille, men det er først nå i etterkant vi har fått vite hva som burde vært gjort annerledes. Mange kokker, mye søl? I utgangspunktet burde han vært sendt direkte med luftambulanse til Ullevål sykehus etter ulykken, men siden det ikke ble gjort og vi møtte opp på Kalnes sykehus, burde de lagt han i narkose der og da, slik at de kunne sett nærmere på såret. Ingen visste hvor omfattende brannskaden var før fire dager etter ulykken når vi møtte opp på Moss sykehus hos plastisk kirurgene som virkelig har kompetanse på dette området. Nå forstår jeg også hvorfor de reagerte som de gjorde. Det vi priser oss lykkelige for nå er at det vil bli bra og at han ikke fikk noe vann i øynene. Mor kan endelig puste igjen, og det føles befriende. Aldri før har jeg opplevd noe verre som mamma. Det har vært et mareritt!

Vi fikk feiret 17.mai i år også, tross alt. Vanligvis ser vi på barnetoget for deretter å invitere familien til brunch hjemme hos oss. Det orket vi ikke i år. Eller jeg orket ikke. Tanken på å ordne i stand, være vertinne, servere og ikke minst rydde opp alt sammen etterpå - jeg hadde ikke energi nok til det i en eneste celle i kroppen følte jeg. Brunch og selskap ble det allikevel. Et lite intimt, spontant selskap. Mamma troppet opp på døren med mat, ordnet i stand, ryddet og fikset - så spiste vi, Mamma, Svigerfar og pappaen til Teo brunch hos oss etter barnetoget. Stille og rolig, men helt perfekt i år. Barna virket fornøyde med dagen også, til tross for at det ikke var noen store sprell. Nok av is ble det i det minste :) Jeg rundet av nasjonaldagen med en kveldstur, og det er virkelig balsam for sjelen når ting ellers føles kaotisk!


Forrige helg, 20.mai, ble jeg drukket ut. Jeg skal ikke lyve å si at de tok meg helt på senga, til tross for at et veldig trøtt ansikt tittet opp fra puta når en gjeng med jenter kom stormende inn på soverommet. Min styrke? Svakhet? Kall det hva du vil - er å lese mennesker. Ingen kan juge til meg. Jeg ser det tvert. Magefølelsen min hadde lenge sagt at dette var dagen, og når jeg møtte forloverne mine i forkant, så ble jeg enda sikrere. Allikevel visste jeg jo ingenting, så det var veldig gøy når de møtte opp på døren, kastet på meg et Pippi-kostyme og dro meg med videre på champagnefrokost. Deretter bar turen inn til Oslo, der escape room, lunsj på løkka, leker, middag på Wallmans og byen ventet, etterfulgt av en hotellovernatting. En kjempefin dag med venninner spredt fra alle kanter. Sånt betyr så mye, og jeg må si at jeg har gledet meg til denne dagen lenge! Så tusen tusen takk :)


Nå er en normal hverdag i gang her hjemme. Du vet en hverdag uten drama og kaos? En helt vanlig hverdag. Den føler jeg ikke vi har sett mye til de siste månedene, så jeg priser meg lykkelig over en helt vanlig hverdag nå. Trilleturer, middagslaging, tid med barna, kveldsturer og ikke minst jobb. Jobb har stått bakerst på prioriteringslisten de siste månedene, og jeg må si at jeg har opplevd det veldig trist. Jeg elsker jobben min, og den gir meg så mye i hverdagen i form av glede og energi, og da føles det ekstra synd å måtte prioritere det vekk når man føler alt annet raser. Nå derimot - nå bør det vel gå rette veien fremover :)

Håper alt står fint til med deg som titter innom! Vi sees!

søndag 14. mai 2017

Tilbakeblikk

I dag ønsker jeg å dele noen bilder med dere, fra helgen vi tilbrakte på hytta i Son nå i April. Det var en så deilig vårhelg i nydelige omgivelser. Det eneste som kunne gjort helgen bedre hadde vært hvis Teo var der med oss, men akkurat denne helgen var det pappahelg, og sånn er livet. Gleder oss til å tilbringe fine sommerdager i dette paradiset!


Heldige oss som har en fotograf i familien som kan knipse bilder av barna våre. Sjekk ut Håkon Jørgensen på instagram. Disse bildene setter vi ekstra stor pris på, spesielt nå som hårlokkene til Max er borte. Hår - det vokser ut igjen og er bare en bagatell, men babyhåret vil aldri vokse ut igjen, og jeg hadde ingen planer om å klippe håret hans på veldig lenge. Akkurat nå har han ikke noe hår på toppen av hodet, kun på sidene og bak. Vi må ta han med til frisøren når alt dette er over. Utrolig nydelig er han selvsagt fortsatt, og han smelter hjertet mitt på daglig basis med smilet sitt, sine morsomme lyder og kjærlighet. Vårt bånd har om mulig blitt enda sterkere den siste uken. Akkurat nå er mamma den eneste personen som gjelder. Han sover oppå meg, hviler oppå meg, gir meg hundrevis med nuss hver dag og viser meg sin enorme styrke som jeg beundrer så stort :) Vi har også to litt eldre barn i huset som er så utrolig flotte, fine og sterke. Det er ingen tvil om at dette har vært tøft for dem begge. Mia har knekt sammen på fanget mitt ved flere anledninger, og Teo har stått med tårer i øynene og spurt om Max vil bli seg selv igjen. Et par dager var han nemlig ugjenkjennelig fordi han hadde så store hevelser i ansiktet (disse hevelsene er heldigvis borte nå, og er en naturlig hudreaksjon ved brannskader). Til tross for dette heier de på all fremgang, er utrolig positive og leker med og støtter lillebroren sin gjennom alt. Jeg er så stolt av dem alle tre!

lørdag 13. mai 2017

En ulykke kommer sjelden alene


Vi har vel alle våre doser med motgang og uflaks i livet? I løpet av livets gang har jeg følt at jeg har hatt min dose uflaks hvertfall. Jeg har opplevd det som både urettferdig og fortvilende, samtidig har jeg vokst og lært vanvittig mye på de dårlige periodene. Ikke minst fått mange gode historier å fortelle ved senere anledninger. 

Jeg husker så godt at det toppet seg i år 2010 da en bil kræsjet inn i badet mitt rett før jul, og doen bokstavelig talt hang og slang på veggen. Denne vinteren var det 28 minusgrader ute, og jeg dusjet på et trekkfullt bad i to måneder. Hvordan reagerte jeg? Aller først med sjokk. En bil sto parkert inn i husveggen min, innerst i en blindvei i bittelille Tomter. Hva er oddsen? Deretter kom tårene - og så lo jeg. Som jeg lo. For ett år jeg hadde lagt bak meg, og dette tok liksom bare kaka! Jeg valgte å se på det positive; mitt to år gamle bad ble pusset opp, og jeg kunne velge akkurat de flisene jeg ønsket å ha.

De siste årene har vært så bra. Ja, utfordringer har dukket opp som alltid, men vi har ikke opplevd noen store kriser og vi har samtidig opplevd så mye godt og bra. Jeg har følt meg vanvittig heldig, og kjent på en sterk følelse av takknemlighet for hverdagen og livet vi lever med de tre fine barna våres. Samtidig har magefølelsen min sagt at noe snart vil skje. Monica kan ikke ha det bra, lenge. Magefølelsen min er sterk, og dermed også skremmende når den gir meg slike følelser. 2016 var et ekstremt hektisk år, men vi opplevde kun positive ting. Jeg var mye sliten og kjente at hormonene etter fødselen var helt på bærtur, men alt i alt et fantastisk år for oss som familie. Vår lille Max ble født, og vi kjøpte endelig ny enebolig og pusset det opp til å bli vårt drømmehus. Når vi gikk inn i 2017 var jeg kjempepositiv. Dette er året der de siste brikkene faller på plass, og vi kan nyte en litt mindre hektisk hverdag, med alt livet har å by på. Sannheten er at 2017 har hittil vært et av de tøffeste årene i mitt liv!

I mars var Max og jeg i en bilulykke. Den andre bilulykken han har opplevd i løpet av sitt alt for korte liv. Heldigvis gikk han uskadet fra ulykken, men bilen ble naturligvis ganske vraket og jeg slet med ettervirkningene av en nakkesleng i tiden etterpå. Samtidig som jeg slet med et vanvittig tankekjør og mange følelser. Hva om? Hva hvis? Mars ble ikke slik vi så for oss, men når vi gikk inn i april kjente jeg på en enorm lettelse. Kroppen var på lag igjen og tankekjøret hadde roet seg. Ny måned, et nytt kapittel. Vi hadde en magisk familieferie i Dubai, men et par dager før hjemreise slo krystallsyken til. Jeg slet med krystallsyken to uker etter hjemreise, og var mer eller mindre sengeliggende hele denne perioden. Slike perioder minner deg på hvor heldig du er som ellers er frisk og rask. Det er nemlig ingen selvfølge. Igjen; veldig positiv ved månedsskiftet. Mai - ett av årets beste måneder. Det måtte bli bra!

Forrige helg hadde vi barnevakt og skulle kose oss ute med gode venner. Skuldrene var lave og smilet var på plass. Dette trengte vi! For å gjøre en lang historie kort; Max fikk kokende vann i hodet fra en kjele som hadde et løst håndtak, og de påfølgende dagene har vært et mareritt for hele familien/alle involverte. Han har fått 2.gradsforbrenning på hele toppen av hodet og pannen. Han er skamklipt, han har hatt mye vondt, vi har vært inn og ut av sykehuset, hatt flere timer hos plastisk kirurg, vært nødt til å gjennomføre smertefulle sårstell selv og levd med et konstant knust hjerte over hva vår kjære lille 1åring må igjennom. For å toppe det hele har vi hatt både barnemark og oppkast i hus oppå alt annet denne uken. Vi er utslitte. Når Mia kastet opp i stad klarte jeg ikke annet enn å le. Nicklas så på meg og spurte hvordan jeg klarte å le. Jeg svarte at grensen var nådd - jeg klarte ikke annet. Jeg har ikke flere tårer igjen!

Max går med bandasje rundt pannen og hodet. Under bandasjen ser huden hans ut som en kjøttkake, men fra en leges ståsted så går det fremover. Såret utvikler seg i riktig retning. Det er vi lykkelige for. Vi har en 3 måneders lang behandlingstid foran oss, men den verste tiden er selvsagt nå. De to-tre første ukene etter ulykken. 

Nå tør jeg ikke lenger håpe på at ulykken snur, men jeg tenker at vi alle fortjener lettere dager fremover nå. En normal hverdag. Det er lett å kjenne på at livet er urettferdig i slike perioder, men i stedet velger jeg å tenke at det vil bli bra. At vi kommer sterkere gjennom dette. Max er den tapreste, tøffeste lille gutten jeg vet om. Han er hele familiens lille helt, som klarer å beholde smilet gjennom all smerten og elendigheten. Jeg er redd han skal få traumer, men jeg er glad for at han er så ung som han er. Forhåpentligvis er dette et glemt kapittel for han etter en stund. Nå handler livet bare om at barna skal ha det fint, og at Max skal ha det lettest mulig. Alt annet kommer i skyggen!

Alt skjer for en grunn sies det. Jeg ser ikke helt en mening med at et lite barn skal bli skadet eller ha det vondt - men vi lærer nok mye. Store, som små. Sammen er vi i hvertfall sterke, og vi overlever denne prøvelsen også!

onsdag 3. mai 2017

En dag i mitt liv


Kaffen står nytraktet og varm på nattbordet mitt. Ved siden av meg ligger Max og titter på telefonen min. Minutter senere kommer Mia tassende opp trappen. Hun er familiens dovendyr, og er som regel alltid den som sover lengst i hverdagen. Hun legger seg ved siden av Max og vil se på telefonen sammen med han. Han gjemmer telefonen, dytter hun bort og lager rare lyder mens han gir hun et bestemt blikk. Skal si 1åringen vår plutselig har fått egne meninger og vet hvordan han ønsker å ha ting. Mia tar det alltid med et smil - han er jo så liten, så han skjønner jo ingenting, sier hun. Jeg slenger meg på den unnskyldningen og sier meg enig. Det kommer jeg til å gjøre så lenge det er mulig. For med en gang hun forstår at han vet nøyaktig hva han driver med, så begynner det; blomstringen av søskenkjærligheten på godt og vondt :)

Vi går i stua, skrur på tv-en og setter på youtube på apple-tv. Vi starter nesten hver dag med musikk. Det gjør noe med humøret til store og små. Nå om dagen er en regle med ulike barnesanger den store hiten. Barna danser med og koser seg glugg. Jeg lager i stand frokost, drikker resten av kaffen min og finner fram klær. Barna bruker gjerne lang tid på frokosten. Max, som er morgenfuglen i hus, har ofte spist grøt med pappaen sin før han drar på jobb, så han sitter som regel og kaster brødbitene over bordet og smiler fra øre til øre. Det er vanskeligere å være streng med nummer tre. Alt går jo i faser, og det blir som regel folk ut av de barna man ikke har tatt alle kampene med også. 

Når de har spist går vi på badet for å ta morgenvasken og få på klær. Som regel skjer alt dette med et smil, men noen dager så endrer humøret seg brått, og det skjedde i dag. Plutselig sto Max i bro fordi han ikke ville få genseren over hodet, og Mia løp ut av badet og la seg under teppet på sofaen. Fortvilet over noe jeg ikke kunne skjønne hva var. Heldigvis fikk jeg raskt reddet situasjonen, og når barna sto med skoene på og ventet nede i gangen, rakk jeg å løpe på vaskerommet for å dra på meg noen klær og videre på badet for å pusse tennene mine. De foreldrene som kjenner meg best i barnehagen må jo være de som leverer ca samtidig som meg. Det er som regel et veldig slitent ansikt som leverer, og et litt mer opplagt ansikt som henter ;)

Jeg prøver å levere ca 09:30. Da er vi hjemme igjen like før 10. Perfekt timet med Max sin dupp. Han får en flaske melk og så legger jeg han i sengen og sier sov godt. Han sovner uten problem og sover som regel i 2 timer. I løpet av disse to timene får jeg ryddet opp etter morgenen, redd senger og tatt klesvasken, tatt meg en kjapp dusj og jobbet. Når han våkner to timer senere er det lunsj, og så er vi enten hjemme, triller tur, gjør ærender eller holder på i hagen - det hender også at vi besøker venner. Klokken 15 henter vi Mia i barnehagen, 15:30 kommer Teo hjem fra SFO (de dagene han ikke går direkte hjem etter skolen) og ettermiddagen er i gang. Nicklas er som regel hjemme rundt 16:30 og da står middag for tur, lek i hagen nå som varmen har kommet, kveldsstell og legging av tre barn - sistnevnte kan ta en god stund her i huset. 4 åringen vår er et hardbarka B-menneske, slik som sin mor, og er ikke alltid enig i at hun skal legge seg når vi ønsker det. 

Når barna er lagt så går jeg enten kveldstur, jobber, gjør husarbeid eller prøver å hvile rumpa mi i sofaen et par timer før leggetid. Dagene er lange og de er ganske hektiske for tiden, men de er fleksible - og det elsker jeg virkelig. Til høsten vil jo også timeplanen min se annerledes ut, fordi jeg da kan jobbe når barna er i barnehagen og på skolen. Det frigjør tid ellers i døgnet. Samtidig synes jeg det går overraskende greit å kombinere tilværelsen som hjemmeværende mamma med karriere, til tross for at jeg ikke får gjort så mye jobbrelatert som jeg ønsker. Jeg får gjort akkurat det jeg må og skal, men når man elsker jobben sin så vil man gjøre det lille ekstra også. Heldigvis har jeg mange mange år fremfor meg, der jeg vil ha tid og mulighet til å gjøre det lille ekstra, så jeg føler absolutt jeg prioriterer riktig nå :)

Hvordan ser en vanlig hverdag ut hos deg?

søndag 30. april 2017

Moments

God morgen fra Son :)

Jeg er en ganske visuell person, så da sier det seg selv at bilder tiltrekker meg. Glad i bilder og glad i å skrive. Ikke så rart at sosiale medier er en av mine hobbyer. Hobby og jobb som går sammen som hånd i hanske. Jeg skriver til dere når tiden strekker til og jeg har noe ekstra på hjertet, men ellers er jeg aktiv på instagram og snapchat. Hverdagskaos, kjærlighet, humor og livet byr jeg på via snapchat, mens på instagram kan du se visuelle glimt fra min hverdag, der hovedfokuset mitt alltid er å følge magefølelsen og gå for drømmen, fremfor å følge strømmen. Jo flere jeg kan inspirere til å våge, jo gladere blir jeg - uavhengig av hva drømmen måtte være :)


Instagram: monicajensenno
Snapchat: monix87

Lag deg en fin dag, så sees vi plutselig!