tirsdag 13. juni 2017

Stolt

Det er vel ingen tvil om hvilke produkter jeg sverger til? De siste (snart) fire årene har kun Forever Living sine produkter blitt brukt her i vårt hus. Fra husvask til tannpuss. Fra hudpleie til kosttilskudd. Vi ønsker kun det beste, og det mener jeg bestemt at vi får fra Forever. Jeg er en stolt forhandler og forbruker av disse produktene. De dekker hele familiens behov. Det føles trygt og godt å ha en butikk i eget hus hvor jeg enkelt og greit kan hente det meste vi trenger når behovene er der. Om det er en shampoo når vi brått er tom, en tannkrem når vi skal ut å reise, multivitaminer til barna, en proteinsmoothie på farten, eller påfyll av aloe vera gel når vi er tomme i kjøleskapet. Flere av produktene har vært i bruk i vårt hjem siden jeg ble mamma. Altså i over 8 år. Så de har vært en favoritt hos meg i mange år. Nå har jeg fått en ny favoritt innenfor hudpleie, og det er veldig gøy å lese om denne serien i den nyeste utgaven av Costume. Ta en titt her


Jeg blir 30 år på Torsdag, og selvom jeg ikke liker å innrømme det så har jeg begynte å skimte linjer i ansiktet mitt. Nå mener ikke jeg å være ufin, men det ser jeg også på jevnaldrende. Linjene dukker opp hos oss alle. Ingen slipper unna. Vi kan begynne å forebygge rundt 25 års alder, men de fleste tar ikke ordentlig tak i det før de faktisk føler det er et behov. Mange tar ikke engang tak i det da, rett og slett fordi de ikke vet hva huden trenger eller hvilke produkter som faktisk fungerer. Hos meg er det ikke krise enda, men jeg velger allikevel å ta vare på huden min så godt jeg kan nå, så jeg har en frisk og fin hud lengre. Nok fuktighet, de rette anti age produktene, kosttilskudd som gir fukt og næring til huden fra innsiden, solfaktor året rundt - ja, her har du noen stikkord. Infinite hudpleieserie har jeg brukt i litt over en måned, og jeg er kjempefornøyd. Jeg kan faktisk se og kjenne at huden min har blitt strammere og fått en ny glød. Mamma har testet ut serien i noen få uker og merker det samme. Det er så deilig med produkter som faktisk fungerer, og skulle man mot formodning ikke være fornøyd så har vi 90 dagers fornøydhetsgaranti. Hvem andre kan tilby noe sånt?

Visste du også at Infinite by Forever er helt uten parfyme, silikon, sulfater og parabener?

Jeg er så stolt over å være en del av Forever, og så er jeg så glad for at produktene er så lett tilgjengelig her i hus. Jeg mener oppriktig at de gjør hverdagen vår lettere. Stolt stolt stolt! :)

mandag 12. juni 2017

Øyeblikket som vekker følelser


Jeg var ikke den lille jenta som drømte om et stort bryllup, eller planla at jeg skulle være prinsesse for en dag, men ett sted i underbevisstheten min har jeg nok tenkt mer på bryllup enn hva jeg liker å innrømme. Spesielt etter jeg møtte Nicklas og forsto at jeg en vakker dag kom til å gifte meg med han. Det er nok mange følelser som vil herje i kroppen på bryllupsdagen. Kanskje kommer følelsene helt overraskende på meg når jeg for eksempel ordner meg for dagen, eller kanskje kommer de på tidspunkt der jeg forventer litt snørr og tårer. Jeg er et skikkelig følelsesmenneske, så bryllup og tårer går sammen som hånd i hanske når det gjelder meg. Det kan være det blir annerledes når det er vår dag - eller så kan det være at følelsene tar helt overhånd. Det får tiden vise, men det er spesielt ett øyeblikk jeg har litt noia for nå i forkant. Jeg kjenner berserke sommerfugler i magen og tårer som presser på bare jeg tenker på det. Sannheten er at jeg er redd for min egen reaksjon, for jeg aner virkelig ikke hvordan jeg vil takle det. 

Vi ankommer kirken. Mine forlovere, pappa, barna mine og meg. Inne i kirken venter min framtidige mann og ellers alle andre som står oss nær. Bare det i seg selv er så himla stort og overveldende. Forloverne går inn i kirken, og på utsiden står vi fem. Like etterpå går dørene opp, musikken fyller kirkerommet, og foran meg går mine tre barn. Dette øyeblikket. Dette øyeblikket gir meg helt noia. Alle øyne er rettet mot meg, og jeg er redd ansiktet mitt skal vrenge seg i et følelsesladet kaos på vei opp mot alteret der Nicklas venter. Jeg vet at det kommer til å være et av de største øyeblikkene i mitt liv!

Jeg er som sagt et følelsesmenneske, og jeg gråter lett - samtidig så hater jeg å gråte foran andre. Jeg hater virkelig å vise den siden av meg selv. Det gjør meg utilpass. Og når slusene først er åpnet, da lukkes de ikke med det første. Da renner det bokstavelig talt over. 

Nå nærmer det seg virkelig! I dag har vi vært på Støtvig hotell og laget en plan for dagen. Alle brikkene faller på plass, og det begynner virkelig å nærme seg. Kanskje det ikke føles sånn for gjestene, men for oss som er brudeparet så nærmer det seg med store skritt. Dette er en dag vi har sett fram til siden vi forlovet oss for snart 2,5 år siden. Nå er det 2 måneder igjen, og som alle vet flyr sommeren så raskt av sted. To do-listen bare vokser, men samtidig så stresser vi ikke. Alle brikker er mer eller mindre på plass, og jeg er så sabla glad for at jeg er en person som liker å være tidlig ute. Det aller viktigste ble booket for evigheter siden, slik at jeg skulle slippe bridezilla-moments på tampen ;)

Del gjerne noen ord om deres bryllup, følelser, eventuelle overraskelser og tanker. Som dere forstår så er jeg i bryllupsboblen, og da er det ekstra kos å høre om andres store dag :)

onsdag 7. juni 2017

Jeg besto


Det er den uka, hormonene er litt mer merkbare og energien er hakket dårligere, og så skal man være alene med ungene hele ettermiddagen og kvelden, mens kjæresten er på firmafest. Perfekt! Å være alene med barna er jeg ganske vant til, og det er selvsagt ikke et problem, men jeg må innrømme at det er veldig deilig - av og til også nødvendig - å få noen minutter for meg selv når Nicklas kommer hjem fra jobb. Fem minutter til å hurtiglade batteriene før ettermiddagen og kveldens aktiviteter med barna sparkes ordentlig i gang. Hadde alle tre gått i barnehagen/skolen, så vet jeg at behovet for disse minuttene ikke hadde vært der, men når hele døgnet dreier seg om barna - ja, da er disse minuttene som en liten bit av himmelen. I dag kjente jeg nok et sterkere behov for denne lille pausen enn ellers, det skal jeg innrømme...

Glade unger, (ekstremt) enkel middag, høyt volum som alltid, snakking på inn-og utpust, lek og morro, store smil, latter og sang. Det høres veldig fint ut, gjør det ikke? Og det var det også, men samtidig som det var hyggelig, så var det en del av meg som følte at luften ble slått ut av meg for hvert høye gledeshyl ungene serverte. Hvor mange ganger må jeg påpeke at man skal ha innestemme? Jeg kjente at tålmodigheten min ble testet, i takt med at energien dalte. Jeg kastet i meg et glass med Argi+ og begynte å rydde opp etter middagen mens barna tok kveldsbadet. Fra kjøkkenet kan jeg titte inn til badet uten problem. Det så ut som en bombe hadde gått av på kjøkkenet. Hvordan går det an å få mat absolutt over alt når man spiser?! Jeg tok ungene opp fra badekaret, tørket dem, plasserte dem i sofaen inntullet i hvert sitt håndkle og skrudde på barne-tv. Så slo tanken meg; Hvorfor skal jeg og min dårlige tålmodighet rydde og vaske på kjøkkenet nå? Hvorfor skal jeg gjøre noe som bare påvirker humøret mitt negativt, fremfor å gjøre noe som påvirker det positivt? En aldri så liten wake up-call der altså. Jeg har faktisk et valg. Jeg er faktisk den personen som påvirker mitt eget humør mest. For det var ingen grunn til at jeg skulle kjenne på frustrasjon eller føle at tålmodigheten min trengte påfyll i dag. Alt gikk jo på skinner, og barna var perlevenner. Jeg lot derfor husarbeid være husarbeid, la meg godt til rette på sofaen, dro 1-åringen min oppå meg, slik at han lå med hodet på brystet mitt og slappet av, og deretter dro jeg 4-åringen inn i armkroken min, slik at hun fikk ligge med hodet på skulderen min og slappe av. Sånn lå vi i tre kvarter, og det var himmelen. Snakk om energipåfyll og en real humørboost. Det var det beste som skjedde i hele dag, og dagen har vært ganske fin. Helt vanlig - helt perfekt!

Kveldene er lange her i hus, og slik har dem vært en stund. Jeg la Max klokken syv og han sovnet raskt. Deretter var det leggetid for Mia. Hun vil at vi skal sitte inne hos henne. Det gikk fint den perioden vi måtte sitte der i 10 minutter. Det gikk også fint når vi måtte sitte der i 20-30 minutter. Nå kan vi fint sitte der i 1,5 time og hun sovner fortsatt ikke. Jeg husker så godt at Teo var gjennom det samme i den alderen. Vanskeligheter med å finne roen på kvelden. Jeg konkluderte med at det ikke var vits å teste tålmodigheten min ytterligere med en 2 timers sitteøkt i mørket på rommet til Mia, så jeg sa klart og tydelig fra om at hun skulle ligge i sengen sin alene, hun måtte ikke sove, men hun måtte ligge der. I mellomtiden skulle jeg brette klær på vaskerommet, som er tvers ovenfor rommet hennes. Dette var greit. Teo kom hjem fra pappaen sin, gjorde seg klar for senga og så fulgte jeg han i seng også. Deretter gikk jeg tilbake på vaskerommet for å fortsette med klesbrettingen. Et evig prosjekt forresten. Et lite øyeblikk trodde jeg begge to hadde sovnet, men den gang ei. Da alle klær var brettet og lagt på plass, tok jeg en titt innom begge soverommene, og begge var våkne(!?) Klokken var 21:30 og jeg ble så overrasket. De har ligget i sengen, helt rolige, men ikke sovnet? En ting er Teo. Han har ligget og lest bok, men lille Mia da.. Som har ligget i sengen stille som en mus, i nesten to timer.. Hun er til og med seigere enn mora si ;) Jeg satte meg på sengekanten til Mia. Brettet dyna ekstra godt rundt henne, ba hun om å legge seg på siden (for det er slik hun alltid sovner), og så hvisket jeg god natt. To minutter senere sov hun, med meg sittende på sengekanten. Jeg gikk videre inn på rommet til Teo for å brette dyna rundt han, men da hadde han allerede sovnet. Jippi - voksentid! Jeg gikk målrettet opp trappa, med sofaen som mål. Klar for å kaste meg ned i den og gjøre absolutt ingenting i noen minutter, men så våknet Max...

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg holder på med disse barna 24/7, haha! Jeg løftet han opp, roet han ned, la han ned igjen, holdt hånden min oppå magen hans - og så sovnet han. Jeg snek meg, som den rosa panteren, ut av soverommet. Lange, rolige skritt. Ikke puste. Ikke la noen ledd knekke. Men så hadde jeg selvsagt gjort tidenes amatørtabbe. Jeg gikk uten sokker. Klamme føtter. Altså.... I det jeg tok det siste skrittet ut døra, kastet ungen seg rundt i sengen og forsto at mora hans var på vei til å stikke av. HYL. Vi var gjennom det samme igjen. Denne gangen hadde jeg på meg sokker. Da han oppdaget at jeg igjen var på vei til å stikke av, hentet jeg flasken hans og sa at jeg skulle lage litt melk, og mens jeg sto på kjøkkenet og latet som at jeg lagde melk, så sovnet han søtt. De trenger noen ganger bare litt ekstra service disse barna ;)

Nå er klokken 22:45, barna sover, alle klærne er brettet, jobben min for dagen er gjort - og av alle ting tenkte jeg å ta meg en liten treningsøkt i stua, før jeg skal krype til sengs og ligge våken og vente på at Nicklas skal komme hjem, haha. Standard. Sover så dårlig uten han ved min side. Det har vært en lang, men fin dag - spesielt med tanke på at det faktisk er den uka og at jeg føler meg mer eller mindre som et overkjørt dovendyr. Men jeg besto; ingen sure miner, en lang tålmodighet (utad) og riktige prioriteringer :)

Nå rakk jeg å kjenne på hvor sliten jeg faktisk er.. Kanskje jeg hopper over treningsøkta og går rett i seng. Hvem prøver jeg å lure?! Selvsagt gjør jeg det. Uansett så ønsker jeg dere en god natt. Vi sees!

søndag 4. juni 2017

Dårlig samvittighet for egentid

Hei på denne fine regnfulle Søndagen. Hvordan tilbringer du dagen? :)


For en stund siden leste jeg et innlegg på sosiale medier om egentid som mor. Vedkommende som skrev teksten mente at når man tok et valg om å bli mamma, så måtte man slutte å mase om egentid, men til enhver tid sette barna først. Jeg er både enig og uenig i dette, og det tenkte jeg å skrive litt om i dag.

Nå kan jeg bare prate fra mitt eget ståsted, men personlig så trenger jeg en balanse i mitt liv. Jeg er helt avhengig av tid med barna mine, alenetid med kjæresten min og egentid. En balanse når det gjelder min tid er det som gjør meg til en god mamma, en god kjæreste og en person som trives med tilværelsen min. Jeg setter alltid barna mine og deres behov først, men heldigvis er vi to om foreldrerollen, og når behovet for egentid dukker opp så får jeg noen timer for meg selv, noe som selvsagt går begge veier. Vi har også omsorgsfulle tanter og besteforeldre, som stiller opp for barna og for oss når vi kjenner at vi trenger å pleie forholdet litt uten unger som våkner fire ganger i løpet av natten, holder det gående hele kvelden eller står opp før fuglene fiser på morrakvisten. Det er faktisk helt OK å ta i mot denne hjelpen med åpne armer, for selvom man er mamma, så er man ikke en superhelt med uante krefter og konstant fulladet batteri. Vi alle trenger en time out, og den pausen sørger for at man har mer å gi på hjemmebane. Hvertfall er det slik for meg. Det gjelder og ikke miste seg selv helt i foreldrerollen, men fortsette å pleie egne interesser så langt det lar seg gjøre. Jeg leste også en gang at den beste gaven du kan gi til dine barn er å ta vare på og pleie forholdet med deres far - og det var en setning jeg likte utrolig godt. Har vi to det bra sammen så er hele familien vår i harmoni, det er det ingen tvil om. 

Nå er jeg over gjennomsnittet mye sammen med barna mine tror jeg. De aller fleste jobber fulle dager og har ettermiddagene sammen med barna sine, mens her er tiden vår mer fleksibel. Selvom jeg har en fulltidsinntekt så deler jeg ikke min arbeidstid opp i % eller med faste klokkeslett der jobben må utføres. Derfor har jeg alltid mulighet til å sette barna mine først til hverdags, og så prioriterer jeg heller å jobbe på kveldstid eller når Max sover på dagtid. Noen ganger kan det føre til sene kvelder, men det er allikevel mitt valg, og nå som de er små er det slik jeg ønsker å løse hverdagskabalen. Jeg trives med det. Det er nok også en medvirkende årsak til at jeg aldri får dårlig samvittighet ovenfor barna når jeg velger å prioritere meg selv. Når jeg kysser dem hadet, forteller dem at jeg elsker dem og forsvinner ut døren. De vet jo alltid at jeg kommer tilbake, og i mellomtiden tilbringer dem tid med pappaen sin eller andre mennesker som elsker dem høyere ann alt - relasjoner som gir dem utrolig masse glede gjennom oppveksten. Hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet da? Og hvordan kan noen mene at dette er feil for oss?

Ta dagen i dag som et eksempel. Formiddagen har blitt tilbrakt med barna, men ettersom timene gikk så ble barna rastløse. Da valgte Nicklas å ta med dem på en liten utflukt (Teo er på fjellet med mormoren sin og storkoser seg), mens jeg ble igjen hjemme. Tiden min går aldri med til å ligge på sofaen som et slakt og se på en eller annen dårlig serie. Da ville jeg nok heller tilbrakt tiden med familien. Ikke at det er feil å koble helt av når man kjenner at man virkelig trenger det. I stedet går egentiden min til å jobbe. Jeg har innlosjert meg på kontoret, tent duftlys, skrudd på litt rolig musikk, traktet meg en deilig kopp med kaffe og koser meg med regnskap. For mange er jobb et ork, men for meg er det kvalitetstid. Jeg nyter timene for meg selv der jeg får jobbet, samtidig som jeg nyter kveldsturene mine med musikk på ørene, middagsdater med kjæresten etter barna er lagt eller lek og morro i hagen med ungene, bakedager på kjøkkenet, danseshow i stua eller lesestunder i sofaen. Balanse, folkens. Aldri ha dårlig samvittighet for det - mamma eller ei :)

God Søndag til deg!

torsdag 1. juni 2017

Krangling og krisemodus

Nå er det faktisk under 3 måneder til bryllupsdagen vår, og endelig kan jeg si at jeg gleder meg av hele mitt hjerte. Tenk at Nicklas og jeg skal bli herr og fru. Det har vi ventet lenge på det! Nå er det flere ting som må ordnes fremover, og planleggingsfasen vil ta en større plass i livet vårt. Nå koser jeg meg med det, men det er ikke lenge siden livet sto opp/ned, og alt som gjaldt bryllup bare føltes belastende. 


Når man føler man lever i krisemodus, med hjertet og følelsene på utsiden av kroppen, da er det ingenting som er som normalt. Ikke i vårt forhold heller. Vi har aldri kranglet så mye før som det vi har gjort de siste ukene. Gjør det ting noe bedre? Nei, overhodet ikke. Men vi begge har vært så fulle av fortvilelse og frustrasjon at vi ikke har klart å gjøre annet enn å spy det ut på hverandre. Det er ikke i en sånn periode man tenker mest; "Jippi, jeg gleder meg til å dele resten av livet mitt med deg, din forbanna idiot!" Vi har vært utslitte, vi har sovet minimalt og vi har virkelig fått kjenne på utfordringene som livet kan by på. Heldigvis så har vi fått pratet ut, rettet opp i misforståelser og fått hentet oss inn igjen nå som livet ellers føles lettere - og da er det gøy å planlegge bryllup igjen :)

Vi får se på det positive; det er fint å få testet hverandre og forholdet vårt litt før vi virkelig kliner til og gifter oss, haha! Krangle - det har vi selvsagt gjort mange ganger. Det er godt å blåse ut litt damp i ny og ned, men denne gangen var det litt hyppigere enn hva vi noen gang har vært vant til før. En ganske naturlig reaksjon oppi alt føler jeg. Mine følelser har vært helt ute av kontroll. Jeg har ved flere anledninger knekt sammen midt under middagen for eksempel - samtidig som jeg også har prøvd å kjempe imot, for å beskytte barna. Heldigvis har vi en veldig åpen dialog her hjemme, og vi har pratet mye om at det er lov å være lei seg, hvorfor mamma gråter og at følelser går opp og ned - og at det er en del av livet. Nå er vi derimot lykkelige over at livet generelt har roet seg, at vi klarer å kommunisere som normale folk igjen og ikke minst at bryllupet er noe vi virkelig ser fram til. Gifteringene er bestilt inn og gravert, presten har vi vært i dialog med, kjolen skal straks hentes. Wææ, for en magisk tid vi har foran oss! Jeg gleder meg så innmari til Nicklas skal bli mannen min, og så gleder jeg meg enormt over at hverdagen vår ikke lenger preges av drama. Vi har fornøyde og glade barn, og ikke minst en veldig lykkelig og tullete 1 åring - og da er livet bare bra :)