onsdag 20. juni 2018

Advarsel: Overtrøtt

God formiddag, kjære dere!


Jeg merker at jeg er i noe underskudd av søvn om dagen. Vår kjære minstemann fant ut, mens tropebølgen herjet, at det var fint å starte dagen i 6-draget. Det forsto jeg. Det var varmt som pokker´n og en omveltning for den lille kroppen. Lite visste jeg at det skulle bli hans nye rutine. Når jeg da lukker mac´n like over midnatt og ikke ligger i sengen før rundt halv ett på natten - ja, da blir det i underkant lite søvn. Jeg går dermed rundt som kronisk overtrøtt, med humoren deretter. Tørt. Sist gang jeg var kronisk overtrøtt var når Nicklas og jeg var nyforelsket. HE HE. 

I dag har jeg brukt formiddagen min til jobb. Det er så mye action i teamet om dagen, og det er så gøy. Det gir energi og overskudd, selv for en noe sliten småbarnsmamma. Tidligere har jeg vist dere bilder av kontoret mitt, men egentlig burde jeg vist dere bilder av badet vårt. Det er trossalt der jeg slår ihjel flest arbeidstimer. Multitasking på høyeste nivå! Jobb hvor som helst, når som helst. Jeg liker det. Det gir så mange muligheter til oss småbarnsforeldre :)

Nå skal jeg kaste meg rundt og reise videre til en helt fersk tvillingmamma. Min kollega, Malin, fikk to tvillingjenter i forrige uke - og jeg gleder meg til å bysse, gi flaske, kose og avlaste. Jeg blir alltid en smule verpesyk når jeg omgåes sånne helt ferske nyfødte, men det ville jeg blitt uansett om jeg hadde hatt 10 barn til. Det er snakk om å bare innfinne seg med at sånn er det, og se sine begrensninger. Jeg nyter mine tre, friske, fine barn ❤ Selvom jeg skal innrømme at jeg var i et lite øyeblikk redd for at Malin hadde smittet meg, men så dukket "tanta" opp i dag, og hele slekta føler seg lettet. Neida, full kontroll altså. Dessuten er barn alltid en gave. 

Jeg skulle egentlig bare titte innom for å ønske dere en god dag, men så ser jeg jo nå at det ble oversharing på alle nivåer. Det får´n si. Godt jobba, Monica. 

Vi snakkes!

mandag 18. juni 2018

Birthday girl

Nå har denne jenta blitt 31 år gammel. Godt gift og mamma til tre, men fortsatt i kategorien "jente" (og ikke dame..gutt var aldri et alternativ her hvis dere lurte). 


Jeg hadde en veldig fin dag på fredag, som da var min bursdag. Det var en stille og rolig dag, der familien min gjorde litt stas på meg, og mer ber jeg ikke om. De sørget for at jeg hadde en veldig fin dag. Dessuten må jeg si at jeg ble både rørt og glad over hilsener fra venninner, gamle venner, kollegaer, nye venner, kjente og kjære. Det varmet hjertet at så mange tenkte på meg denne dagen. Takk! ❤


Jeg ble vekket tidlig på morgenen. Sang, kaffe, kake, flagg og gave på senga. Nicklas hadde faktisk stått opp grytidlig for å bake kake til meg. Jeg fikk helt sjokk! Jeg er ikke glad i kake engang, men det hadde han tatt med i beregningene, for en av mine guilty pleasures er sjokoladekakerøre - så han hadde spart en kopp til meg, haha. Familien dro videre til barnehage, skole og jobb, og da tilbrakte jeg dagen her hjemme med jobb, før jeg litt senere dro til Ski for å fikse neglene mine. En time Nicklas ga meg i gave, i tillegg til fotbehandling (som jeg skal ta senere, svært nødvendig forresten). På ettermiddagen slappet jeg av her hjemme med barna, Svigermor og pappaen til Teo, før de to minste dro avgårde sammen med farmoren sin og Teo dro avgårde med pappaen sin. Da skulle Nicklas og jeg feire litt mer, så vi dro ut for å spise middag på restaurant. En av mine andre guilty pleasures; indisk mat. Jeg elsker indisk. Vi funderte litt på om vi skulle spille shuffleboard eller spørre mamma om spillekveld, men så fant vi i stedet ut at vi skulle dra hjem, slappe av og sove ut. Det passet meg helt ypperlig! Åpenbart blir jeg litt eldre allikevel, selvom jeg ikke alltid føler det sånn ;)

Alt i alt en topp dag!

fredag 15. juni 2018

Motivert av motgang


Vi mennesker er så forskjellige. Noen blir motivert av den gulroten i det fjerne. Andre blir motivert av pisken som pisker deg fremover. Mens andre igjen blir bare aldri motiverte, og valser gjennom livet uten mål - men helt sikkert med masse mening. 

Jeg er på mitt mest kreative når jeg ikke har det bra. Altså, misforstå meg rett, for jeg har jo det stort sett bra, men nå snakker jeg om de periodene av livet som oppleves mer utfordrende. Sånn som da jeg bodde alene med Teo. Herregud, som jeg skrev. Herregud, som jeg koste meg. Herregud, så mange fine øyeblikk jeg delte med Teo. Herregud, så ensom jeg var. Jeg fikk jo sjelden eller aldri besøk på kveldstid, så da satt jeg der da, allergisk for tven, med musikken på og tastaturet i fanget - mens jeg skrev til krampa tok meg. 

Så kom Nicklas inn i livet mitt. Mange brikker falt på plass. Bekymringene ble færre. Jeg hadde en sparringspartner - og så var jeg jo helt vilt forelska da. Kreativiteten dalte etterhvert som forholdet vårt vokste. Hva skulle jeg formidle nå som jeg var så himla glad? For min erfaring er nemlig det at mennesker elsker å lese om folk som sliter. Folk som ikke har ting så på stell som en selv. Mennesker som har det litt mer utfordrende. For da kan man føle seg bedre, ikke sant? Da kan man tenke; "shit, livet mitt er jo ikke så verst!", og si seg fornøyd med sin egen tilværelse.

Livet var så bra at jeg slet med å skrive om det negative. Vet dere hva som skjer da? Da slår synergieffekten til, og livet blir bare enda bedre. Jeg var så takknemlig, så fornøyd, men ikke tilfreds. Altså, jeg ble født med ambisjoner. Målet var å bygge noe eget. Få et navn. Gjøre en forskjell for flere enn mine nærmeste. Bygge opp en sikkerhet og en frihet som de færreste har. Jeg løp i mange år rundt som en hodeløs høne og ante ikke hvordan jeg skulle oppnå tingene jeg i så ung alder visualiserte meg, men plutselig ramlet Forever Living ned i fanget mitt. Mange tenker sitt om network marketing - fordi de rett og slett ikke har peiling - men det jeg så var et hav med muligheter. Min mulighet. Jeg hadde mange gulrøtter der framme. Jeg lagde dreamboard, skrev ned mål og fokuserte på veien fremover. Samtidig så var det ingenting som motiverte meg mer enn mennesker som ikke hadde troa på meg. Mennesker som følte at de av en eller annen grunn hadde rett til å påpeke, eller til og med le av mine valg. Mennesker som prøvde å se ned på meg. Mennesker som rett og slett ikke ville se meg lykkes. Jeg husker faktisk at en person så meg inn i øynene og lo, mens han kom med en eller annen smålig kommentar. Jeg digget det! For det eneste jeg tenkte var; "den som ler sist, ler best" - og som jeg lo når jeg hadde tjent min første million i en alder av 28 år. Som jeg lo når jeg reiste til eksotiske destinasjoner uten å betale en krone for det. Som jeg lo når kundene mine sa at produktene jeg jobbet med reddet hverdagen deres, eller når teamet mitt sa at jeg gjorde en forskjell for akkurat dem. At de følte seg sett. At de kjente på mestring. At de følte seg ivaretatt. At de var på en arena der de fikk lov å være seg selv og vokse.

Jeg elsker kritikere. For det kan åpne opp for diskusjoner. Som igjen fører til svar. Mer kunnskap. Nyttig informasjon. Som for eksempel når folk skal påpeke hva eksperten i Helsekontrollen mener om kosttilskudd. Åh, så engasjert jeg blir da. Da skal dere se meg lidenskapelig prate om et emne jeg brenner for, og jeg blir så motivert som aldri før. Motivert til å spre det glade budskap om at nordmenn ikke har peiling på hva som er et "godt og variert" kosthold, og at man kanskje skal benytte seg av noe som heter kildekritikk, i og med at denne eksperten er legemiddelverkets mest frontede person. Snakk om gullgruve. Selvsagt er han i mot kosttilskudd. Det vil ikke si at du ikke trenger det for det. Spesielt med tanke på at 85% av befolkningen ikke får i seg 5 om dagen, enda vi nå skal ha i oss så mye som 8 om dagen. 

Når jeg satt og pratet om dette tema her om dagen, så jeg at en kollega studerte meg. Så sa hun plutselig; "du blir motivert av motgang du, Monica." Jeg tygde litt på den... Eller sugde om du vil, som en annen kollega av meg liker å si. Så slo det meg at hun har rett. Selvsagt har hun rett! Når andre opplever motgang så mister de all motivajon, heiser det hvite flagget og drikker litt te i sofakroken med en trøstesjokolade. Når jeg opplever motgang så bretter jeg opp ermene og tenker at dette skal ikke slå meg overende. Så jobber jeg mer målrettet enn på lenge, med ekstra energi i ryggsekken. Da jobber jeg med meg selv. Jeg jobber med firmaet mitt. Jeg jobber for at ting skal bli bedre, slik at motgangen kan snues til det positive. Så feirer jeg med seierssjokolade og te i sofakroken etterpå, når livet er mer stabilt igjen. Tenk så forskjellige vi er på disse områdene. 


Så da slo det meg; hvordan kan jeg hjelpe flere til å bli motivert av egen motgang? Da vil jo dagene føles litt lettere, til tross for at livet bjudar på. For motgang, det opplever vi alle. Tragiske, traumatiske hendelser er i en egen kategori igjen, slik at det ikke misforståes. Hvilke erfaringer og verktøy kan jeg dele videre, så flere kan lære seg å bruke motgang til noe positivt? Det skal jeg fundere litt på den neste tiden. For det er jo utrolig kjipt å miste all motivasjon når livet er litt tøft, slik at livet kan bli enda mer tøft. Det er jo da man virkelig bør sæla på for å gjøre ting bedre, eller hva? Noe å tenke på!

Helt til slutt; er det gulroten eller pisken som motiverer deg mest?

torsdag 14. juni 2018

Female power

Har du noen gang kjent på en skikkelig "girlpower"-følelse? Jeg elsker den følelsen! Jeg digger damer som tør å skille seg litt ut, stå opp for sine meninger, sette seg hårete mål, jobbe hardt og rett og slett kicke ass! Jeg elsker når vi damer kan støtte hverandre, heie på hverandre og bygge hverandre opp. Løfte hverandre som både ledere og forbilder, for det er virkelig på tide at vi kvinner kommer mer på banen. Vi er gode nok, vi kan klare alt vi bestemmer oss for og vi kan sørge for å gjøre en forskjell. The female power skal man ikke kimse av!


I går tilbrakte jeg dagen med fire kollegaer. Når fem damer med ambisjoner og en positiv attitude møtes - ja, da må det bli bra! Damer som tar vare på seg selv, som sitter på masse kunnskap, som sprer glede, drømmer stort og smiler enda større. Altså, takk for en fantastisk dag! Sånne dager gir meg energipåfyll til tusen! Jeg er så glad for at jeg kan omgåes sånne mennesker. Vi trenger alle sammen en dose girlpower i livet vårt, men det ramler ikke ned i fanget ditt uten at du bestemmer deg for det. Dessuten blir man som de man omgåes. Derfor er jeg veldig takknemlig og glad for de fine damene jeg tilbringer min tid med, både i jobbsammenheng og privat ❤ 


Min rolle som mamma kommer alltid først, men jeg tror også det er lett å bli litt fortapt i mammarollen. Fra første stund har jeg elsket å være mamma. Det var min største drøm fra jeg var bitteliten. Allikevel har jeg hele tiden vært bevisst på at jeg er mer enn bare en mamma. Jeg er jo først og fremst Monica, og for at Monica skal kunne være en god mamma så må jeg ta vare på meg selv. Jeg må ha tid med venninner. Jeg må sørge for positivt påfyll i hverdagen min. For da blir jeg en gladere, mer tilfreds og tålmodig mamma. Det gagner alle på hjemmebane. Samtidig så håper jeg at mine barn blir inspirert på veien, slik at når de selv blir voksne så vil de ikke glemme seg selv og sine drømmer. Jeg håper de vil våge å satse, jobbe målrettet, forstå at de er gode nok, ta vare på seg selv og nyte flere sider av livet. For livet er så himla bra, hvis man bare tillater det. Jeg er så glad for erfaringene jeg har med meg i sekken. Kunnskapen og verktøyene jeg har fått gjennom jobb. Alle menneskene jeg har møtt og fått bli kjent med. Jeg vet at alt dette vil gagne mine barn i deres oppvekst, og det opplever jeg som en stor trygghet. Så selvom jeg er mor til to sønner og en datter, så vil jeg spre litt girlpower videre til disse gutta mine også. De trenger det dem og!

Hva gjør du i hverdagen din kun for deg og hvordan fyller du på med ekstra positiv energi? ❤

søndag 10. juni 2018

The struggle is real

Håper dere har hatt en nydelig helg? Vi har hatt en veldig fin, annerledes og litt slitsom helg. Vi har nemlig hatt barnefri. For noen måneder siden spurte mamma om hun kunne låne med seg barna for å dra på hyttetur til Sverige akkurat denne helgen. Hun skulle reise med tanten min og hennes barnebarn igjen. Selvsagt sa vi ja til det. Hvor ofte er det vi har barnefri i vårt eget hjem? Ca aldri!

Så kom fredagen, barna reiste avgårde med et smil. De var så gira og gledet seg stort over å kunne reise på tur med mormor. Vi hadde for sikkerhetsskyld spikret helgen full av planer, og det har vært superkoselig. Samtidig så slår vi oss litt i hodet over at vi sjelden eller aldri benytter barnefri til å bare være oss, dra på kino eller ta livet med ro så batteriene virkelig blir ladet. På fredag hadde vi en super kveld i Oslo med tre vennepar. Vi var på Latter og spiste middag på Tjuvholmen. Det var så kos. Vi løp til toget og tok siste toget hjem, fikk nok timer søvn og våknet opp i ok form dagen derpå. På lørdag var vi invitert på sommerfest hos kusina mi og mannen hennes. Nydelig mat, DJ, fiolin og en gjeng fine folk. Det var en veldig hyggelig kveld. Vi tok en taxi hjemover like over klokken ett på natten.


I dag har dagen vært nokså tung. Jeg vet at kroppen min ikke liker alkohol. Det er syrefest for kroppen som får betennelser til å blusse opp og leddene til å verke. Jeg merket det i går etter fredagen, og jeg merker det hvertfall i dag. Det gjør vondt å skrive på tastaturet, men jeg kan bare takke meg selv. Jeg drakk ikke mye verken på fredag eller lørdag, men det er ikke så mye som skal til for at jeg skal reagere negativt på det og få den påfølgende dagen mer eller mindre ødelagt. Så nå lurer jeg på én ting; hvorfor gidder jeg?

Jeg elsker slike sosiale kvelder og jeg har alltid vært glad i en fest. Jeg liker å kjenne at skuldrene faller med et par hakk etter et glass eller to. Samtidig så er jeg ikke glad i alkohol. Det er ikke noe jeg nyter. Jeg liker heller ikke å bli mer beruset enn brisen. Dagen derpå blir alltid tung, uansett om jeg har drukket to glass eller sju. Jeg har derfor sagt til meg selv at jeg kanskje skal prøve meg på en alkoholfri fest ved neste anledning, men hvordan gjør man det? Det er en vane å stå med glasset i hånden i slike sosiale happenings. Jeg merker selv at jeg slapper av mer og koser meg mer i nuet, men samtidig så føles det ikke verdt det den påfølgende dagen. Jeg vet at mange velger å leve et liv helt fritt for alkohol, og det respekterer jeg virkelig. Jeg beundrer det. For selvom jeg drikker svært sjelden, så er det en vane å ta noen glass når venner samles eller kollegaer møtes for mingling. Det føles ikke som det samme å stå der med vannglasset. Da må jeg nok forklare ved enhver anledning; "neida, jeg er ikke gravid". Og så kommer oppfølgingsspørsmålet; "kan du kjøre?" Dødsslitsomt da! Gi meg et glass og ta fra meg rollen som kveldens sjåfør, haha. The struggle is real!

Ungene har i hvertfall hatt en topp helg i Sverige. De har virkelig storkost seg! Vi har også hatt en veldig fin barnefri helg med masse planer. Nå er Søndagen her og mor er sliiiiten. Tre unger kan ikke slite meg ut halvparten så mye som jeg klarer selv skal jeg fortelle dere ;) Så nå gleder jeg meg til mandag. En nye uke med nye muligheter! Bursdagsuken min, wohoo!