torsdag 23. mars 2017

#foreverlifestyle - hva betyr det?

Denne teksten skrev jeg høsten 2015, men er like aktuell i dag.


Dere ser kanskje at jeg bruker hashtagen #foreverlifestyle i sosiale medier. Hva legger jeg i det? Først og fremst frihet. Det er det min jobb gir meg; frihet. Jeg kan jobbe hvor og når jeg vil. Det er fortsatt en jobb i aller høyeste grad, men jeg kan tilpasse den min hverdag, timeplan og familie, og det føles godt og fører til et relativt lavere stressnivå enn hva jeg vil tro folk flest har - kanskje spesielt på mandags morgen ;)

De aller fleste bruker mer tid på å planlegge neste ferie enn hva de bruker på å planlegge livet generelt. De fleste teller ned og higer etter ferien, for deretter å grue seg til å dra tilbake til jobb når ferien er over. Jeg har selv vært der, og jeg ønsket en forandring. Nå er ferie overflødig, for jeg trives minst like godt i hverdagen og jeg har ikke lenger en jobb jeg har behov for å "rømme fra". I skrivende stund, mens Teo gjør lekser og de andre slapper av før middag, ligger jeg i hengekøya på terrassen, ser utover havet og jobber. Dette er frihet. Dette er #foreverlifestyle!

Jeg kan jobbe hvor jeg ønsker i verden, så lenge jeg har laptop og wifi. Jeg kan sitte i sofakroken en regnfull høstmorgen, med tekoppen og morgenkåpen, å bygge opp en global business via min laptop. Jeg kan tilbringe dagene i en hengekøye i solfylte Mexico, mens jeg følger opp kollegaene mine hjemme i Norge. Jeg kan velge å jobbe mer én periode, for å jobbe lite eller ingenting en annen periode. Alt er opp til meg, for jeg er min egen sjef. Det er ingen som kan fortelle meg når jeg skal jobbe, hva jeg skal prioritere og forlange min tid. Alt er opp til meg - så lenge albuene ikke er spisse, jeg samarbeider og jeg gir av meg selv. Det er ikke noe problem for meg, og det har det heller aldri vært!

Den største og viktigste jobben jeg gjør er å oppdra barna mine. De er til tider en håndfull, og det blir nok ikke lettere når to blir tre på nyåret. Når jeg tenker tilbake på hvordan livet mitt var før, så var min største bekymring å ha overskudd og helse til å følge opp barna mine. Skulle jeg fungere i en "vanlig" jobb, for så å ha energi til å følge opp barn, lekser, fritidsaktiviteter, hus og hjem på ettermiddagene? Det ville jeg ikke klare - ikke med min daværende helse og kropp. Jeg måtte prioritere; karriere eller familie. Valget var enkelt, men lommeboken min var så tom at den førte til våkennetter som besto av bekymringer og problemløsninger; hvordan skulle hverdagen og livet ordne seg? Hvordan kunne jeg tilby barna mine begge deler? En tilstedeværende mamma som orket å følge opp og en stabil og trygg hverdag økonomisk? Sliter foreldre økonomisk, påvirker det deres humør og hverdag, som igjen påvirker barna. Det er det ingen tvil om. Heldigvis finnes det muligheter for oss alle. Vi må bare se dem, gripe dem og gjøre noe ut av dem. Jeg fulgte dem som hadde gått veien før meg. Sugde til meg inspirasjon, tok notater så blekket sprutet og var åpen for kunnskap, tips og råd. Jeg delte min vei med dere - en vei som opplevdes (for meg) litt som "fra helvete til himmelen". Veien har vært utrolig spennende, lærerik, krevende og fantastisk. Jeg har elsket hver dag, utviklingen og menneskene - og jeg er langt ifra ferdig utlært. Nå har jeg pose og sekk; en karriere og tid. En god helse og overskudd. En hjemmeværende karrieremor, med en lommebok som ikke lenger fører til bekymring. Pose og sekk; #foreverlifestyle.

Nå skal jeg gå i dusjen og hoppe ned i sommerkjolen. Vi skal spise middag. Blir det italiensk, asiatisk eller mexicansk mat i dag, tro? Bekymringene er ikke like store som de var for 2-3 år siden gitt, men jeg husker godt hvordan ting var - og det er nok også derfor jeg er her jeg er i dag! Det som ga meg ekstra spark i rumpa på veien var alle menneskene som ikke hadde troen. De som lo, de som måtte komme med slengbemerkninger ala "det er vel ikke en jobb å leve av det der?", men som ante lite hva jeg tjente, hva jeg gjorde og hva jobben faktisk gikk ut på. De ga meg motivasjon til å fortsette. De har bidratt til at jeg er her jeg er i dag. Jeg måtte lykkes. Jeg måtte mestre dette. Ikke bare for meg selv, men for å bevise at jeg var god nok. At jeg kunne hvis jeg ville. At jeg var mer enn bare en mamma med fibromyalgi.

Passion

Passion - noe som står øverst på lista hjemme hos deg?

Paris 2015

Jeg er født i tvillingens tegn, og leser du om tvillingen så har du meg - på godt og vondt. Litt passion i et forhold er viktig for meg, og for å være helt ærlig så har det ikke vært flust av det hos oss det siste året. Vi har kjærestekvelder her hjemme, legger oss med minst ett barn mellom oss og "bruker opp" barnevakten stort sett når det gjelder praktiske gjøremål, jobb, sykdom eller foreldrekvelder på skolen. For eksempel. Det er sjelden jeg føler vi har tid og mulighet til å bare være oss, og virkelig pleie forholdet, uten å bli forstyrret av en eller flere barn som må på do, vil ha smokken, gråter tilsynelatende uten en eneste grunn eller har tisset i senga. Det har vært helt greit det, men er behovet for litt ekte kjærestetid enormt. Det trenger ikke involvere roser, levende lys, fiolin og champagne. Vi er fornøyde så lenge vi får litt tid sammen, utenfor dette hjemmet, med barna trygt plassert hos en de stoler på og er glad i. I morgen skjer det!

Hverdagsromantikk er det mye av. Jeg er ikke en romantisk person, det må jeg innrømme. Jeg synes romantikk er kleint, men til tross for det så liker jeg at Nicklas byr på hverdagsromantikk, og akkurat der er han god. Han overrasker sjelden eller aldri med blomster, han har aldri tent ett eneste stearinlys i sitt liv (jo, én gang, og da var han dødsstolt og følte seg helt vilt romantisk), han inviterer meg ikke ut på fæncy middager - men han byr daglig på hverdagsromantikk helt etter min smak. Eller hverdagslykke kan vi kalle det. Han legger daglig fram kosttilskuddene mine til meg, og han vekker meg hver eneste dag med kaffe på senga. Små ting i hverdagen som jeg ikke ville byttet bort mot én hyperromantisk kveld i måneden. I tillegg så sørger han for at jeg ler hver dag, han masserer meg når jeg har vondt og han er så irriterende at han får meg til å smile når jeg egentlig har planer om å være dritsur. Jeg føler meg veldig heldig som har akkurat han. En ekstremt tålmodig og forståelsesfull person, om jeg skal si det sånn ;)

I morgen stiller mamma opp som barnevakt (tusen takk for at du alltid er her for oss), og så rømmer vi til Støtvig hotell og skal tilbringe det neste døgnet der. Vi skal ha bryllupsfesten vår på Støtvig, så nå har de invitert oss på en hotellovernatting, der vi skal smake på diverse retter, velge bryllupsmenyen - og drikke masse vin. Det blir fantastisk! Et slikt døgn er skikkelig etterlengtet, og kom på akkurat rette tidspunkt :)

mandag 20. mars 2017

Mondaylove

God morgen, fine mennesker!


Kaffe på sengekanten en tidlig morgen. En god vane som gjennomføres syv av syv dager i uken. Det er en del av min oppskrift på hvordan jeg skal skape en god start på dagen, og kjæresten er heldigvis med på den. Happy wife, happy life - er det ikke det dem sier?

Nå skal vi snart ut av døren og videre til politistasjonen. Vi må ordne nytt pass til Mia, for om kort tid er det avreise til Dubai. Jeg begynner å kjenne på reisenervene nå. Denne reisen har jeg fått fra selskapet jeg samarbeider med og reisen er i forbindelse med årets største globale event; global rally. Med global rally hører det med mange følelser og tanker. Det er jo dette jeg har jobbet meg mot det siste året. Et år der jeg fødte mitt tredje barn, solgte leilighet, kjøpte hus, pusset opp hus, hadde barnedåp og var en tilstedeværende mamma og samboer med alt som hører med. Et hektisk år med andre ord - men samtidig et fantastisk år. Denne gangen skal barna være med på global rally. De skal få se det store bildet. En del av mamma sin jobb som er så mye større enn kontoret mitt her hjemme. Det blir veldig spesielt!

Senere i dag skal jeg få vakuumbehandling av nakken og ryggen. Jeg er heldigvis mye mye bedre, men det er som å trykke på en bryter i 20-tiden hver kveld. Da streiker nakken og hodepinen kommer. Jeg kan med andre ord ikke klage etter hva jeg var igjennom, men vakuum vil nok uansett hjelpe betraktelig. Det er en variant av kopping hvis dere lurte, bare med maskin. Jeg har også savnet trening i en uke nå. Det klør i hele kroppen etter å kjenne musklene jobbe. Jeg vurderer derfor en liten styrkeøkt, der jeg trener bein uten å belaste overkropp. Jeg får se hva det blir til. Vil ikke belaste kroppen for mye for tidlig heller. Man kødder ikke med nakke og rygg har jeg erfart. 

Vel, nå skal kaffen drikkes og dagen startes. Lag dere en deilig mandag. Det har jeg planer om :)

søndag 19. mars 2017

If you´re lucky enough to be different - don´t ever change

Dagens gjesteblogger er Mari Louise Kåsin som i dag er en av lederne i mitt team - en hardtarbeidende, hjemmekjær, dedikert tobarnsmamma.

En forsommer kveld i Mai var det nok for min del. Jeg ga opp. Jeg resignerte. Jeg var dritforbanna. Forbanna for at jeg hadde brukt begge permisjonene mine til å grue meg til å dra tilbake på jobb. Forbanna for at jeg ikke hadde en jobb jeg gleda meg til å dra tilbake til. Forbanna for at jeg sliter med angst for ungene mine, og får totalt panikk når dem er borte fra meg. Forbanna for at samfunnet vårt er så på kjøret som det kan gå an. Hvem i all verden er det som skal klare å sjonglere livet som småbarnsmamma, i full jobb og alt det andre som kreves av oss - samtidig som vi skal være lykkelige? Hvertfall ikke jeg. Og ikke søren om jeg gadd å ha det sånn!

Å være lykkelig er en merkelig greie. Fra den første dagen som mamma har jeg vært lykkelig. Sommerfugler i magen. Hver dag. Jeg er en positiv person, og jeg er en problemløser. Jeg dveler ikke ved små ting, men ser det store bildet. Jeg lever. Jeg har to fantastiske barn. Jeg kan få flere hvis jeg vil. Jeg bor på et fantastisk sted - et sommerparadis om sommeren og et vinterparadis om vinteren. Jeg er sterk. Jeg er selvstendig. Og jeg er omsorgsfull. Lista over ting jeg ikke er er selvsagt mye lengre, men hvorfor skal man fokusere på den? Jeg velger å fokusere på det som er bra. Det jeg har. Fremfor det jeg skulle ønske jeg hadde. 

En forsommerkveld i Mai tok jeg et valg. Et valg om å kvitte meg med alt jeg var forbanna på. Kvitte meg med angst, med jobb og med å være misfornøyd. Livet blir ikke bedre av å klage, så man kan like gjerne droppe det med en gang. Monica kom inn i mitt liv på dette tidspunktet. Helt uten å kjenne hverandre fra før av, dukket hun opp som en slags søster jeg ikke visste jeg hadde. Et speilbilde av meg selv, på så mange måter. Jeg tror absolutt på skjebnen. At noen ting er forutbestemt for oss. Men jeg tror også på menneskets fornuft. Vår evne til å ta valg som er gode for oss. Til å ta ansvar for oss selv, og for vår egen lykke. Kanskje var det skjebnen som ville ha det til at jeg skulle få denne dama inn i livet mitt, men det var min egen fornuft som tok tak i det og gjorde noe ut av det. 


Jeg har jobba siden jeg var 14 år. Jeg har betalt alle klærne mine selv siden da, billappen og alt annet. Jeg trenger å tjene mine egne penger. Så da jeg endelig hadde resignert, og funnet ut at jeg ikke ville dra tilbake på jobb, så måtte jeg finne en jobb som kunne gjøres hjemmefra. Forever Living Products. Dette aloe vera-selskapet som hjelper alskens mennesker med alskens helseproblemer. Selv hadde jeg brukt Propolis siden jeg var 17 år. Med en kranglete hud er jeg helt avhengig av produkter som hjelper - og som lindrer. Propolis har vært redningen for meg. Den har vært med meg gjennom fødsler, barselperioder, gjennom skolegang, gjennom ulike jobber - og gjennom hele mitt voksne liv. Så produktene var det selvsagt ikke noe å tvile på. Men kunne jeg greie å selge dem videre? Selvsagt. Selvsagt kunne jeg greie å fortelle andre om mine erfaringer med produktene. Det er ikke å være en selger. Det er å være en anbefaler - og det kunne jeg selvsagt klare. Jeg måtte klare det. Jeg hadde to måneder igjen av permisjonen med minstemann, og å dra tilbake på jobb var uaktuelt. Hadde jeg fortsatt i den miserable, klage-greia så hadde jeg blitt sjuk.

Noen ganger i livet så møter man mennesker som utgjør en stor forskjell i livet vårt. Om det er en kjæreste, et nytt barn, en ny venn eller kollega. Monica ble for meg en sånn person. Takket være hennes veiledning har jeg bygget opp en business fra bunnen av. Fra å stå med to tomme, håpløse hender, til å lede et team på over 50 mennesker - og igjen få veilede dem til suksess.

Så - tusen takk, Monica, for at du har gjort meg til den lederen jeg ønsker å være. Du er et forbilde for så mange, og en enorm inspirasjon. 

If you´re lucky enough to be different - don´t ever change :)

lørdag 18. mars 2017

From good to great

For å være ærlig var jeg veldig spent på hvordan denne dagen ville bli. Da jeg våknet i dag hadde jeg hatt hodepine i godt over tolv timer og verken heat lotion eller smertestillende tok knekken på den. Hodepinen ble ikke akkurat bedre ved at jeg brukte kvelden i går til å bysse en 1 åring som var alt annet enn fornøyd med livet. Han sovnet like over klokken 2 i natt, og klokken 6 satt han i senga og blomstret. Hvor er det disse barna henter energien sin fra?! Klokka syv la jeg meg igjen, og fikk sove to og en halv time. Da skulle Nicklas og Teo videre på håndballtrening. Hodet var fortsatt ikke på lag med meg, men det følger ikke akkurat med en pauseknapp når det gjelder morsrollen, selvom det hadde vært himla deilig i ny og ned. Så da var det bare å gjøre det beste ut av det - og etterhvert som timene gikk så løsnet hodepinen, og dagen gikk fra noe slitsom til knallbra. Desidert den beste dagen jeg har hatt den siste uka :)

Når gutta kom tilbake fra håndballtrening hentet vi fram sykler, pakket med oss knekkebrød og kom oss ut i det nydelige vårværet. Frisk luft og solskinn er medisin i seg selv. Vi gikk opp til barnehagen til Mia, og der løp ungene rundt og lekte, husket, klatret og fikk brukt opp litt energi, mens minstemann sov i vognen sin. På hjemveien gikk vi innom matbutikken slik at de fikk den etterlengtede første vår-isen.


Hagen bærer preg av en lang og våt vinter, så mens sola varmet benyttet vi anledningen til å rydde litt i hagen, rake løv og koste plattingen. Jeg fikk også begynt den årlige intense jakten på edderkopper. Nå gleder jeg meg til mange gode kaffekopper i morgensola fremover. Vi håper vi får malt huset i år, og i såfall vil det bli ekstra hyggelig utenfor hos oss. Vi har så mange planer for huset og hagen, og jeg klør i fingrene etter å gjøre alt med én gang. Typisk meg. Samtidig koster alt penger, så her gjelder det å smøre seg med tålmodighet og ta én ting av gangen. Bytte tak og male hus er vel første prioritet, men jeg (les: prosjektlederen) vil også skifte garasjeportene til elektriske, bytte inngangsdøren, rive plattingen utenfor og støpe ny, bytte gelender på terrassene til glass, legge belegningsstein på hele gårdsplassen og ikke minst få masse belysning på gårdsplassen som lyser opp området. Det blir fint til slutt si ;)

Huset er rengjort, middagen er spist, barna er badet - og nå tenkte jeg å rømme huset. Gå meg en tur med musikk på ørene. Det er min form for trening nå om dagen. Snakk om terapi. Man skal ikke undervurdere en tur alene i frisk luft. Lag dere en fin lørdagskveld :)