To dager til bryllup

Om to dager er vi gift ❤

Dere kan tro sommerfuglene har meldt sin ankomst nå, men til tross for at spesielt jeg er veldig veldig spent, så gleder vi oss selvsagt mest. Det blir jo tidenes dag med alle menneskene som er så viktige for oss. Det må jo bare bli vellykket da :)

Vi har holdt pusten mens vi har fulgt værmeldingen minutt for minutt denne uken, men vi velger å forholde oss positive, for akkurat nå er det meldt oppholdsvær, og da kan vi hvertfall ikke klage. Samtidig så får man aldri gjort noe med været, og bra blir det uansett! Jeg kjente også hjertet stoppet i brystet mitt et lite øyeblikk i stad da Max våknet opp forkjølet med utslett. Jeg har holdt barna hjemme fra barnehagen en ekstra dag denne uken for å slippe unna sånt, men også dette kan gå seg til på et par dager. Så lenge det bare er en liten forkjølelse så skal det nok uansett gå fint, men syke barn gir alltid en ekstra engstelse og litt ekstra verk i mammahjertet. Heldigvis er utslettet allerede borte, så det kan nok være han bare har reagert på den minimale søvnen han har bidratt med denne uken han også. Batteriene er fulladet hos mor og far i hus skal dere vite.... ;)

Ellers er alt ordnet i stand og i morgen går turen til Støtvig hotell. Det blir så bra, og jeg klør i fingrene etter å dele alle detaljer med dere, men det får vente. Jeg har garantert mye på hjertet etter den store dagen vår, så dere får bare følge med :)

Vi sees kjære dere ❤

Bryllupsuka er i gang

Nå er bryllupsuka i gang. Wææ, det er faktisk helt uvirkelig at dagen er så nærme. Dette har vi jo planlagt så lenge, og plutselig så er vi bare få dager unna :)

Fotograf: Anne Grete Nogva // Afo2

Flere har nevnt bare i dag at jeg har vel nok å henge fingrene i denne uken, og da kjenner jeg at jeg nesten blir litt stresset, haha, for min uke er veldig rolig med tanke på at bryllupet er på lørdagen. Så enten har vi glemt noe ekstremt viktig, eller så har det gått slik jeg håpet; med god planlegging og riktige valg slipper vi forhåpentligvis unna noen skikkelige bridezilla-moments mot slutten av planleggingsfasen ;) Jeg skal brette kirkeprogrammene, øve på talen og ha vippe-og negletime, men ellers har jeg ikke de store planene denne uka. På fredag vil vi selvsagt ha nok å gjøre, men ellers er uken min ganske rolig og brura er foreløpig ganske avslappet. Foreløpig.

Så nå krysser vi bare fingrene for at været er med oss. Aldri før har langtidsvarselet blitt sjekket så mange ganger. "Langtidsvarselet - minutt for minutt..." Det ser ikke helt lovende ut foreløpig, men jeg velger å forholde meg positiv ;) I tillegg så kjenner jeg at jeg stresser litt over eventuelle sykdomsbølger barna kan dra med seg hjem fra barnehagen. Såpass mye at jeg vurderte å ha dem hjemme denne uken, men altså, da kan det være bridezillaen hadde dukket opp. Det er noe med det å få tid til å roe ned hue sitt litt innimellom! Heldigvis er det planlegginsdag på torsdag og fredag, og selvom jeg først tenkte at det var litt dum timing, sitter jeg nå med tanken om at det er helt perfekt. Vi reiser jo ganske tidlig til Støtvig på fredag uansett :)

En ting er sikkert; vi skal prøve å kose oss mest mulig hele denne uka, for på søndag så er det over, og da starter kapittelet som herr og fru. Jeg tror dog ikke det blir den helt store omveltningen for oss ;)

Sliten av det sosiale

Jeg liker mennesker, men jeg elsker alenetid. Før opplevde jeg det omvendt, men ting forandret seg veldig i tiden jeg bodde alene med Teo og måtte lære meg å trives i eget selskap. Mange som møter meg opplever nok meg som en veldig sosial person, nettopp fordi jeg tilsynelatende prater så lett med mennesker. Innerst inne synes jeg ikke det er så lett, men jeg ønsker å fremstå hyggelig og imøtekommende. Jeg ønsker at mennesker skal ha det behagelig i mitt selskap. Jeg ønsker at andre skal synes det er lett å prate med meg. Da må også jeg være med på å holde i gang en god samtale tilbake. Sosiale sammenkomster er alltid hyggelig, men jeg er også den første til å innrømme at det er godt å komme hjem igjen!

Her hjemme er uten tvil Nicklas den mest sosiale av oss to. Han går nesten på veggen hvis han skal være alene, mens jeg nyter det til det fulle. Ja, titt og ofte må jeg gå på soverommet og samle krefter alene også når resten av familien er i hus. Heldigvis har jeg en mann som er svært forståelsesfull og raus når det gjelder dette. Jeg er avhengig av alenetid, for uten alenetid blir jeg utslitt. Jeg er ekstremt var når det gjelder lyder, og det er lite støy som skal til før det gjør vondt i ørene mine og jeg blir sliten i hodet. Tappende sliten. Da trenger jeg å samle krefter, og det gjør jeg best alene!

Jeg har en jobb der jeg jobber med mennesker. Mange vil nok tenke at det må være en skikkelig kræsj for meg som egentlig trives best med å være for meg selv, men det er overhodet ikke en kræsj. I min jobb får jeg oppleve "godt og blandet", og jeg får være akkurat så sosial som jeg ønsker å være. Man må ikke være en ekstrovert person for å kunne gjøre min jobb. Jeg kan være sosial i noen timer, og oppleve det som veldig gøy, men kjenne på en utmattende følelse i etterkant. Hadde jeg hatt en jobb der jeg var tvunget til å være sosial på daglig basis, så hadde jeg fått kjenne på den følelsen hver eneste dag. Den utmattende følelsen. Det husker jeg så godt fra tidligere arbeidsplasser. De dagene jeg fikk sitte helt alene på kontoret var de beste dagene. Alenetid med fokus på egne tanker og arbeidsoppgaver. I min egen lille effektive boble, der jeg kun trengte å forholde meg til meg selv. Slik er mine arbeidsdager nå; hjemme med en god kopp kaffe, med macen i fanget og total stillhet. Jeg elsker det! Jeg inviterer inn til arbeidsgrupper rundt spisebordet, teamkvelder på kafé, planmøter, kundemøter og holder produktaktiviteter, pluss deltar på alle eventer jeg kan delta på, og får på den måten fylt opp behovet mitt for det sosiale med kollegaer - men det skjer ikke hver dag. Langt derifra. En perfekt balanse for meg. Vi har jo uansett daglig kontakt, men da gjerne skriftlig, for eksempel gjennom facebook. Vi mennesker er så forskjellige, og i denne jobben kan man styre dette selv; man kan være så sosial man ønsker å være. Det er valgmuligheter og en fleksibilitet jeg setter stor pris på :)

Jeg har blitt tilbudt lignende jobbmuligheter før, men med en gang tenkt at det er noe jeg aldri vil mestre. Jeg er ikke sosial nok. Jeg er ikke flink nok til å prate foran mennesker. Jeg tør ikke å prate foran mennesker. Disse tankene har holdt meg mye tilbake i livet - helt fram til jeg følte meg trygg og ivaretatt på samme tid som jeg sto foran tidenes jobbtilbud. Da innså jeg at jeg kan styre tempoet selv. Ja, ut av komfortsonen må jeg helt sikkert, men til syvende og sist styrer jeg tempoet selv - og det jeg ikke kan, det kan læres. For lærevillig er jeg i aller høyeste grad! Gjennom min jobb har jeg fått venner for livet, og jeg får stadig nye venner. Da er det også lettere å være sosial. Jeg trenger ikke å prate foran mennesker, men jeg innså raskt at dette var en oppgave jeg ønsket å mestre. Nettopp fordi den skremte livsshiten ut av meg. Det er så kjedelig å gå gjennom livet uten å bekjempe denne frykten. Nå prater jeg foran mennesker. Fortsatt så kjenner jeg en klump i magen, fortsatt så skjelver jeg i stemmen de første minuttene, fortsatt så gruer jeg meg - men jeg gjennomfører, utvikler meg og blir tryggere for hver gang. Det er en ubeskrivelig god følelse. Jeg mestrer det!

Det handler bare om å finne sin "greie". Mange er godt voksne og vet fortsatt ikke hva dem skal bli når de blir store. Noen ganger må man bare kaste seg i det med hodet først for å se om en arbeidsmulighet kan være noe for deg eller ikke. Det gjorde jeg, og heldigvis fant jeg drømmejobben min. Nå vet jeg hva jeg ønsker å bli når jeg blir stor. Jeg ønsker å inspirere, coache, hjelpe, vokse, skrive og vise vei. Slik jeg gjør nå. For jeg jobber med mennesker sine drømmer, og det skal man faen ikke kimse av. Så introvert eller ei - dette kan vi alle mestre med den riktige innstillingen og selvstendigheten i sekken :)

God Søndag!

Brudekjolen

Nå er den i hus!

Kjolen jeg falt for på første prøvetime. Kjolen jeg ikke var helt komfortabel i, men som jeg så for meg ville bli perfekt med noen endringer. Jeg kan love dere at det har vært noen tanker og bekymringer som har rast gjennom hodet mitt med tanke på det. Når man står der, kort tid før bryllupet, og så ser du kjolen kun for deg i tankene dine, men aner faktisk ikke helt hvordan den vil ende opp med å se ut til syvende og sist. Ja, det kan være en anelse nervepirrende ;)

Nå er den altså i hus, og den er perfekt for meg! Jeg elsker den - akkurat slik bruden skal gjøre. Den har alt jeg søkte og ønsket, og nå gleder jeg meg til å vise den til min kommende mann og etterhvert til dere. Selvsagt ikke før den store dagen vår. 

Skredderen på Kristins Brudesalong, Sandra, er ufattelig dyktig, og jeg tar av meg hatten for jobben hun har gjort og timene hun har lagt ned. Jeg følte meg 100% trygg i hennes hender. Selv når hun tok tak i den og klippet den opp i flere deler! Hun betrygget meg med at jeg ikke fikk med meg kjolen hjem før jeg var helt fornøyd, og jeg tvilte ikke på hun ett eneste sekund. Tenk å være så kreativ og dyktig med nål og tråd. Jeg er glad for at Sandra nå også har blitt min kollega. Hun er rett og slett unik, så det skal bli utrolig koselig å bli enda bedre kjent :)

Nå er det ikke mye som gjenstår på to do-listen, og det er ganske godt med tanke på at bryllupet er om en knapp uke. Jeg må øve på talen, og så må vi vel kanskje øve på denne brudevalsen som aldri i verden kommer til å minne om vals... Men så er vi good to go. Klare for å bli herr og fru, og ikke minst feire dagen med alle våre nære og kjære. Det blir en ganske god følelse. Dette er jo en fest vi har ordnet i stand like mye for dem, som for oss, så vi håper alle vil kose seg og ha det fint på vår store dag :)

Nå har jeg en Prison Break-date med kjæresten, før det er leggetid. God natt!

PS: Kjolen på bildet er ikke min.

Hva med barna? // Del 2

Jeg fortalte jo litt om våres planer i forrige innlegg, men til tross for at barna reiser hjem når vi skal sette oss til bords, er vi opptatt av at dette skal være stort for dem også. Det er jo en dag de har ventet så lenge på. Derfor starter vi feiringen allerede på fredag :)

På fredag reiser vi til Støtvig hotell. Foreldre, søsken og forlovere skal alle sammen være der fra fredag, noe vi synes er veldig hyggelig. Da skal vi spise felles middag i den amerikanske dineren, som ligger i kjelleren på Støtvig hotell. Det blir en avslappet stemning, noe som passer perfekt før en så høytidelig dag. Her er det lekerom og bowlingbane, som skal bli flittig brukt. Dette er barnas dag, der de skal få kjenne på at dette er en helg utenom det vanlige. Vi avslutter helgen på ulike rom. Jentene og guttene hver for seg. Jeg skal derfor være så heldig å dele seng med Mia denne natten :)

På formiddagen vil barna for det meste tilbringe tid med besteforeldre og tanter. De kan løpe inn og ut av rommet mitt så mye de ønsker, og kommer nok også til å være en del sammen med Nicklas, men siden jeg har både frisør og makeupartist på rommet er det ikke så mye jeg kan bidra med denne formiddagen. Vi satser på at Max får sovet litt, og så skal barna få i seg en god lunsj, før det er tid for vielsen. Barna reiser sammen med forloverene mine, pappa og meg til kirken.

Etter vielsen skal fotografen knipse noen bilder av oss med barna, før de reiser videre til Støtvig sammen med mormor og de andre gjestene for å ha det litt gøy. Der venter blant annet masse is på dem. De skal bli gjort ordentlig stas på! Når Eirik henter dem står McDonalds for tur, etterfulgt av lørdagsgodt hjemme hos oss. Akkurat nå tror jeg det er det Mia gleder seg aller mest til, i tillegg til å kunne bruke brudepikekjolen-og skoene så mye hun vil ;)

Jeg håper og tror de vil kose seg masse, både på Støtvig og her hjemme. Uansett hva som skjer i livet, så er man først og fremst mamma. Det merkes godt i forkant av bryllupet. Alt annet kommer litt i skyggen. Så lenge barna har det fint, har jeg det fint - og da blir dagen og helgen helt perfekt :) Jeg innbiller meg at jeg ikke hadde hatt en eneste bekymring hvis jeg giftet meg før jeg fikk barn, men da hadde jeg nok brukt alt for mye energi på å bekymre meg for andre ting, haha. Prioriteringene endrer seg med mammarollen :)

Nå er det en uke til bryllupsdagen, og selvom en stor del av meg føler meg veldig rolig, merker jeg at jeg har bryllupet i bakhodet 24/7. Jeg prøver å koble av, for jeg har ingen planer om å titte på klokka en eneste gang denne dagen, og jeg skal prøve så godt jeg kan å leve i nuet og nyte alt det perfekt uperfekte som kommer til å prege dagen vår. Iiiih, jeg gleder meg!!