fredag 15. januar 2010

Snakk om å skremme seg selv!

Jeg er så sinnsykt husredd av meg. Da vi bodde i Lysneveien var jeg forsåvidt alltid redd når jeg var hjemme, for der spøkte det. Du kan godt le, men tro meg, det spøkte! Deretter flyttet vi til Lyngåsen. Naboer på alle kanter, bodde i andre etage, og det var aldri noe problem å være alene hjemme. Nå bor vi her i Tomter. En kjempe fin leilighet som bare er ett år gammel. Jeg trives kjempe godt, men jeg har ikke helt vendt meg til det å være alene hjemme her. Det er jo vinduer over alt. Mørke skumle vinduer. Titter jeg først ut har jeg gjort det, og det ender med at jeg skremmer meg selv opp så til de grader. Er det mulig?!

Søsteren min er her nå, og allikevel klarer jeg ikke å slappe av 100%. Savner den sterke kjæresten min som er så flink til å passe på meg. Haha, avhengig sa du? Én ting er sikkert; Teo ender opp i sengen min i natt også. Jeg føler meg så trygg når han ligger ved siden av meg, pluss at da har jeg stålkontroll over han og kan beskytte han mot alt det skumle som ikke dukker opp..

Fælt å være så husredd av seg. Jeg håper det gir seg med tiden, så snart jeg har blitt vant til å bo i 1 etage med mange vinduer. For det er vel bare en vanesak, vel?

Jeg tar meg selv i å ha beina oppi sofaen. Hva om noen tar tak i beina mine hvis jeg har dem på gulvet..? Jeg trekker for gardinene, og hva som enn skjer titter jeg ikke ut.. Alle lys er på, og jeg gruer meg allerede til å skru dem av når jeg skal legge meg.. Fælt å ha det sånn altså! Jeg som trodde jeg var en tøffing...

Sukk, jeg savner sterke manne-armkroken min!

Ingen kommentarer: