onsdag 10. mars 2010

På tide å komme ut av skapet...

Jeg er blitt alenemamma!

Dette har vært en tung periode for meg (og fortsatt er...). Vi har prøvd å fungere sammen, men vi har ikke klart det. Vi er utrolig glad i hverandre, og vi har opplevd så mye fint sammen, men nå har vi valgt å bo litt fra hverandre. Kanskje blir det oss igjen, kanskje ikke.

Man kan tro man kommuniserer i et forhold, men plutselig går det opp for deg at dere har ikke virkelig kommunisert på lang lang tid. Man har gått rundt i sin egen lille boble, og bare ventet på at den andre skal forandre seg, uten å ta tak i seg selv først. Vi søkte hjelp for sent…

Jeg sitter her med tårer i øynene når jeg skriver dette. Jeg? Alenemamma? Jeg føler meg nesten mislykket. Alle forventer at du skal bli alenemamma når du blir mamma i ung alder. Jeg skulle bevise at ikke alle blir det.. Vi skulle klare det! Vi var så innstilte på det, at vi skulle klare det! Så feil kan man ta…

Nå skal jeg jobbe 100%, være alenemamma, trene, handle og ta meg av hus og det som følger med alene. Hvordan jeg skal få kabalen til å gå opp aner jeg ikke. Men med litt hjelp, håper og tror jeg at jeg skal klare det, på en eller annen måte. Teo og jobb kommer uansett først! I tillegg skal jeg ikke glemme meg selv oppi dette. Det blir tøft. Jævlig tøft! Kan fort hende jeg blir overrasket over meg selv fremover.. Med tanke på hva man kan klare når man må!

Jeg må prøve å fokusere på det positive.. Jeg har en nydelig sønn, jeg kan fortsatt bo i Tomter (hvertfall en stund), og jeg kan med tiden bli lykkelig igjen! Jeg lengter etter tvers igjennom lykke.. Om det finnes da?

Jeg savner å ha en armkrok. Jeg savner å ha en å prate med om voksenting på kveldstid. Jeg savner å ha en å spise middag med. Jeg savner å ha en å ligge ved siden av. Mye jeg savner nå om dagen… Man slutter å savne til slutt, ikke sant?

Jeg gruer meg til ferier. Jeg gruer meg til helger. Jeg gruer meg til høytider. Det var familietid, det. Mest av alt og først og fremst gruer jeg meg til 17mai. Det var dager jeg gledet meg til som en liten unge før. Snart vil jeg glede meg igjen, ikke sant?

Eirik er fortsatt en stor del av livet mitt. Vi har jo en sønn sammen. Vi skal prøve så godt det lar seg gjøre å være venner, for våres del og ikke minst for Teo sin del. Jeg håper vi kan feire noen høytider sammen. Kanskje reise på ferie sammen. Slik at Teo får litt tid med både mamma og pappa. Det er viktig, mener jeg!

Det er vanskelig å blogge om dette. Vise seg så sårbar. Så sårbar foran mange mennesker man ikke vet hvem er. Men det er deilig å få det skrevet ned. Tømme hjernen sin litt. Det trengte jeg, for den er overfull om dagen!

Takk for at dere leser bloggen min!

22 kommentarer:

Cecilie sa...

Du er en sterk mamma - IKKE tro noe annet <3

Jeanette Elita sa...

Stå på jenta! Dette klarer du :-) Er tøft til tider, men man klarer det man må klare. Klem fra en alenemor til 2 gutter..

Helene i tårnet sa...

Uff, så leit å høre, Monica. Er ikke lenge siden jeg postet samme nyhet på bloggen min. Men alenemorsrollen har gått veldig fint, både jeg og Thea stortrives i ny leilighet. Er også god venn med pappan hennes, vi samarbeider bedre nå som vi ikke er sammen :)

Håper virkelig at ting går som du ønsker. Og du klarer dette helt fint, det er som man gjør det til selv vettu :) Bare ta deg tid til å slappe av når Teo har lagt seg om kvelden, så du får hentet krefter til ny dag.

Lykke til!

Følger forresten med bloggen din fast, selv om jeg ikke kommenterer så ofte!

*Hanne* sa...

huff Monica:( det skal mot til for å fortelle noe sånnt! du er modig. og det her er jeg HELT sikker på at du klarer!og jeg er også HELT sikker på at du finner lykken igjenn. Og husk: du har jo lille store lykken av dem alle allerede:)tenk så heldig du er som har en så nydelig skjønn liten sønn! lykke til videre som alenemamma!stooor klem fra meg:)

Veronica:o) sa...

Uff, vennen min... Nå fikk jeg også tårer i øyekroken her.. Du skal vite at du har hvertfall meg.. Kom til meg når du vil snakke, og det tror jeg du vet =) Stor stor klem

Monica Jensen sa...

takk for gode ord,jenter! har det veldig tøft nå.. men med tiden får jeg det nok bedre! jeg overlever alltids :) Skal fokusere på at Teo og jeg skal ha det bra nå!

Anonym sa...

Dette var trist å lese, Monica.
Stå på videre. Du er en flott mamma for vakre Teo :)

Veronique sa...

Det var trist å høre Monica :(

Stine Elise sa...

Kjempetrist lesning Monica.. Ble litt trist selv her jeg sitter.. Håper det går bra for deg etterhvert, etter regn, kommer sol!

Tenker på deg!

JulieST sa...

Uff, det var kjempetrist! Ble nesten litt lei meg når jeg leste dette :( Men jeg håper at det kan ordne seg for dere, for mangen klarer å fikse det. Håper det bare er en liten stund dere har det sånn, og at det ordner seg til slutt.
Du kommer nok til å klare deg med Teo fint, det tror jeg :)
Jeg tenker på deg! Klem!

Tina sa...

Dette var veldig trist å lese:(
Men jeg tror alt kommer til å ordne seg, og selvom alt føles tungt nå, så går det nok sakte men sikkert bedre!
Stå på videre :)

Tonje sa...

Så utrolig trist å lese, Monica :(
Jeg håper det ordner seg til det beste for dere alle tre :)


Som Stine Elise har skrevet, etter regn kommer sol!

*stor klem*

Hege sa...

Monica, det her var trist lesning. Kan ikke tenke meg, men kun forestille meg hvor tøft du har det nå!
Du er ei tøff jente, så du kommer deg igjennom det. Helt sant! Og du må ikke tro noe annet :)

Klem

Marte sa...

Så utrolig trist å lese!

Husk at ingenting kan ta fra deg gode minner, eller det dere deler, nemlig Teo!

Jeg har tro på at du vil finne roen i den nye rollen, selv om ingenting ser lyst ut akkurat nå. Du virket som en sterk jente, og jeg satser alle pengene mine på at du vil klare deg bra! Du må bruke tid på å fordøye den nye tilværelsen, og se fremover i stedet for bakover.

Og selv om du blir ¨alenemamma¨ betyr ikke det nødevendigvis alene. Du har en familie rundt deg og gode venninner som vil støtte deg, og backe deg opp når ting er leit.

Så syns du bør satse på å være MAMMA - framfor alenemamma! Husk man er ikke mer alene, enn det man selv ønsker og vil!

Lykke til videre!

BENTE sa...

Dette var trist å lese, men du virker som en kjempegod mor for Teo, så dette klarer du!
Ordner seg alltid på et vis..

Lykke til videre:)

Anonym sa...

Svært trist å høre, meen det kommer til å gå bra skal du se. Jeg har fått inntrykk av at du er en veldig sterk person. Du har taklet rollen som ung mor så utrolig bra, og burde være kjempe stolt! Det kreves mye mot og styrke for å klare det. Selvfølgelig er du sårbar nå, men bare vent å se. Hjernen fungerer på de rareste måter, heldigvis.

Og hvem vet, kanskje finner dere tilbake til hverandre, eller ikke. Kanskje dere fungerer bedre som venner. Men det tror jeg ikke du skal undre for mye på! Ta en dag av gangen, og se hva den måtte bringe!

Catrine sa...

Du har all grunn til å ha tro på deg selv og at du klarer dette! Lykke til med alt fremover - *tenker på deg*. Klem til dere

Rikke sa...

Det var trist og høre Monica. Stå på selv om ting går litt trått til tider. Positive tanker, og det positive gror :)

Rikke sa...

Dette var trist og lese. Stå på, så klarer du det fint! :) Positive tanker og det positive gror :)

fjottot sa...

Dette klarer du! Jeg vet det kjennes ut som verdens undergang, at verden er revet bort under bena dine, men du er sterk. Det går bra! Og det er lov å være liten, selv om man er mamma.

Hanne sa...

Dette va trist, håper det går bra med deg! :)

Malin sa...

Trist og høre, Monica.. :(

Stå på, du klarer dette kjempefint skal du se! Du har hvertfall verdens nydeligeste lille gutt som kan hjelpe gjennom hverdagen..

Stooor klem!