torsdag 15. april 2010

Siggerud

Den nye arbeidsplassen min ligger på Siggerud. Jeg er kjempe glad for det, selvom det av og til kan gjøre meg litt trist. Siggerud minner meg jo så klart veldig mye om Eirik, Eirik sin familie og Eirik sine venner/våre felles venner. Jeg ser jo ikke så mye til verken Eirik,familien hans(litt min familie også da,føler jeg..) eller vennene,noe jeg synes er forferdelig trist, så da kan de tankene fort dukke opp når jeg sitter å titter ut på det gule rekkehuset som Eirik bodde i da han var yngre!

Siggerud var jo stedet vi ville flytte til etterhvert. Det var der vi ville at Teo skulle vokse opp. Jeg lærer gang på gang at man kan ikke planlegge livet. Ting forandrer seg. Mennesker forandrer seg. Man må rett og slett bare ta én dag av gangen.

Heldigvis hjelper det mye at jeg faktisk er i jobb nå. Jeg har ikke tid til å savne i like stor grad. Jeg har ikke tid til å føle meg ensom. Jeg har ikke tid til å kjede meg. Dagene går i ett. Det er forferdelig slitsomt, men også kjempe deilig. Menneskene jeg jobber med er en gjeng forståelsesfulle mennesker, som er lette å prate med. Det hjelper ekstra masse, i og med at jeg tilbringer mesteparten av tiden min med dem. Jeg er veldig glad for at jeg var så heldig å få jobb der. Øynene mine går litt i kryss av alle tallene jeg titter på dag ut og dag inn, men det er så gøy å lære nye ting. Det er deilig å bruke hjernen sin litt igjen =)

Siggerud er et koselig sted, synes jeg. Jeg ser støtt og stadig kjente ansikter som tusler/kjører forbi.Tut til meg neste gang det er deg ;)

4 kommentarer:

Stine Elise sa...

Uff. Jeg føler sånn med deg, det kan umulig være enkelt med slike ting. Det er sånn man egentlig ikke tenker så mye på når man tenker brudd, for det er jo trossalt ikke de man gjør det slutt med først og fremst, de kommer på slep de og..

Leser jo som du kanskje vet bloggen din hver dag, men er kanskje ikke like flink til å kommentere hele tiden. Vil bare at du skal vite at jeg føler med deg og tenker på deg i den situasjonen du er, selvom jeg ikke kjenner deg. Det du skriver påvirker meg på en slags måte, vanskelig å forklare. Du skriver så ærlig, og det beundrer jeg deg for!

Du er utrolig sterk Monica!

Klem

Veronique sa...

Jeg bodde på Siggerud i 6 år....kjempe koselig sted :) Jeg skal prøve å tute neste gang jeg kjører forbi :) Hvilket vindu er kontoret ditt???? Kanskje jeg kan banke på vinduet ;)

Monica Jensen sa...

Stine Elise: takk for det :) Nei, det er veldig trist å "miste" familie og venner. Håper og tror vi kommer til å holde kontakten da :)

klem tilbake :)

Monica Jensen sa...

Veronique: jeg sitter i 2etg,så tror det blir litt vanskelig å banke på :D men tut gjerne ;)