onsdag 18. august 2010

Dine, mine og våre

Jeg har alltid hatt full respekt for aleneforeldre. Ikke bare fordi det kan være forferdelig slitsomt til tider og ta seg av en (eller flere) livlige krabater alene, som både trasser, sover dårlig og tester grenser ut av en annen verden - men også fordi de er alene om de positive tingene som skjer. De har ingen å rope på når barnet gjør noe nytt for første gang, eller en å le med når barnet sier noe morsomt. Det er sånne ting man gjerne savner, en å dele all gleden som følger med det å ha et barn!

I tillegg så er det flere ting som kan sette deg ut av spill og gjerne gjøre hverdagen litt ekstra komplisert og vanskelig. Hva skjer når den ene går videre? Får seg en ny kjæreste? Jeg har hørt fra flere at man gjerne får en ny "kjærlighetssorg" da. Ikke skal man bare takle at den andre parten faktisk har gått videre, men man skal takle at en annen person, som du overhodet ikke kjenner, skal tilbringe tid med ditt barn. Den tiden du gjerne skulle hatt med barnet ditt selv. Selvfølgelig setter det i gang følelseregisteret for fult. Alle tanker flyr gjennom hodet ditt. Hvordan skal man takle alt?

Plutselig har barnet ditt fått enda flere mennesker å forholde seg til - akkurat som om det ikke var nok å fly mellom mamma og pappa. Plutselig er det både steforeldre, stesøsken og deres familie og forholde seg til. Dine, mine og våre. For en liten kropp kan det bli mye å forholde seg til, og for den foreldren som står igjen og ikke kan gjøre noe annet enn å se på kan det rett og slett bli for mye.

Du kan selv stå der og tenke at når du får deg ny kjæreste skal alt skje i et rolig tempo. Ting skal skje gradvis, og det skal bli en naturlig overgang slik at det blir lettest mulig for den lille. Dessverre er det ikke sikkert den andre parten tenker likt som deg, og har like god tid, og dermed stresser det hele opp. Det er ditt barn som er midt oppi det,og du har lyst til å rope ut "stopp, RO ned!" - men kan du gjøre det? Er det "lov"?

Det er ikke meg dette gjelder, ikke foreløpig i hvertfall. Det var bare en tanke som slo meg her om dagen. Mange venner og bekjente har vært gjennom det før, og jeg vet jo hvordan det har vært for flere av dem. Det er ikke en lek, og man kan ikke gjøre noe annet enn å takle det - samme hvor vanskelig det enn må være. Så på veldig mange områder er det ekstremt vanskelig å være aleneforeldre. Mye vanskeligere enn hva man gjerne tror.. Men én ting er sikkert: vi gjør en sabla god jobb!

2 kommentarer:

Marte sa...

Veldig sant. Håper jeg slipper å prøve det selv... Har ofte lurt på hvordan aleneforeldre får dagene til å gå rundt samtidig som man jobber 100%!

Monica Jensen sa...

Man bare får det til, på en eller annen måte.. :) Visse ting skjer litt på halv 12,men sånn må det bare bli av og til :)