tirsdag 16. november 2010

Hei trassalder!

Jeg husker jeg sa at Teo trasset da han var 10 måneder, 14 måneder, 16 måneder. Jada, det var nok en form for trass, men ikke en trass som kan sammenlignes med hva han nå har begynt å styre med fra tid til annen. Det er litt slitsomt!
Hverdagen som alenemamma er igrunn ikke så slitsom. Ja, det er kun jeg som kan ta han når han våkner på natta, det er kun jeg som kan stå opp med han da han våkner klokka seks og det er kun jeg som er her for han når det er noe han trenger - positivt, som negativt. Det går greit. Overraskende greit faktisk. Jeg koser meg. Av og til dukker det opp litt større utfordringer, og det er da jeg gjerne skulle ønske jeg ikke var alene. Utfordringer som sykdom og trassanfall blant annet. Det er da jeg føler meg hjelpesløs og ikke minst blir utslitt. Av og til vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle det, for det er ikke bare bare å få tatt seg en time-out når man er alene og trenger det. Jeg kan jo ikke la han bli igjen her alene, så jeg får gått meg en liten runde og luftet hodet mitt.
Nå er det et sånt tidspunkt. Et tidspunkt hvor jeg prøver å ignorere barnegråt og velger å blogge. Prøver å koble ut hylinga for å ikke begynne å hyle selv. Teo våknet nemlig klokken ett i natt. Han ville stå opp og se "Tøfferud". Det er natta, man sover på natta. Jeg har sunget sanger, jeg har prøvd å prate til han, jeg har prøvd å stryke han gjennom håret. Hva han har gjort? Han har sparket i veggen, kastet seg inn i sprinkelsenga si og generelt hylt for full hals uten stopp i over 30 minutter nå. Hvordan takler jeg det her da? Hadde det vært på dagen hadde jeg nok funnet en grei løsning, men det er midt på natta, jeg er trøtt og jeg klarer ikke tenke en eneste fornuftig tanke nå - annet enn at han sove snart!
Nå står han i senga og hyler "PAPPA". Det starter tidlig. Mamma er dum og pappa er best. Det værste er at jeg føler meg litt dum også, fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle det her. Det er jo umulig å prate til han, for han hyler så høyt at han får ikke med seg ett eneste ord som kommer ut av min munn. Å prøve og overdøve han har null virkning, så det vil jeg ikke engang prøve på. Det hadde vært greit og hatt en å samarbeide med nå. Fått råd fra. Litt hjelp.
Han gjesper.. På tide å gå inn i krigssonen igjen, og prøve å få lagt han ned. Kanskje han lukker øynene snart. Kanskje han sovner. Det hadde vært deilig. "Tøfferud" har tatt over heimen. Han har jo blitt helt opphengt. Han som aldri har brydd seg så mye om TV! Ånei!
Ønsk meg lykke til - jeg føler at jeg trenger det!

- Jeg rakk ikke å poste dette innlegget før jeg måtte inn til han. 5 minutter senere sov han. Jeg klarte å få han til å være stille littegrann, og da ble vi enige om at å synge "trollmor" var en grei deal. For oss begge. Vi susset natta og han sovnet. Deilig at det ga seg, at han ikke gråt seg i søvn. Det skjer ikke ofte at jeg lar han gjøre det, men de gangene det har skjedd har jeg følt meg elendig. Jeg vet jo selv hvor forferdelig det er å gråte seg selv i søvn..
Jaja, nå kan jeg sove også - med litt bedre samvittighet. Satser på at resten av natten går smertefri for seg, uten mas om "Tøfferud" eller andre "kog" (tog). O' du herrrlige trass! ;)

Han er god da - spesielt når han ikke hyler ♥

Ingen kommentarer: