lørdag 26. februar 2011

Ett år!

Nå har jeg vært singel i nøyaktig ett år. For ett år siden ble livet mitt snudd på hodet. Jeg var livredd, lei meg og forvirret. Ikke visste jeg hvordan de neste dagene og ukene kom til å bli. Ikke visste jeg hvordan det ville gå med Teo og meg. Heldigvis har alt gått over all forventning!

Det siste året har bydd på mange utfordringer og bekymringer, men det har også bydd på mange gleder. Jeg har lært meg å sette pris på vennene mine på en helt ny måte. Uten dem hadde jeg aldri kommet over "kneika" som jeg møtte på for ett år siden. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker. Flere av dem setter jeg så utrolig pris på den dag i dag. Jeg har også fått "den gamle" Monica tilbake, som spøkte, tullet og lo. Det føles godt.

Eirik og jeg har et vennskap som jeg setter høyt. Det vi har i dag er mye bedre enn hva vi hadde for ett år siden. Ikke bare for oss, men også for Teo. Nå er vi venner. Det kan jeg ikke skryte på meg at vi var for ett år siden. Da var vi vel heller det motsatte. Han er fortsatt personen jeg kan fortelle alt til, gråte på skulderen til og dele prompehumoren min med - så sånnsett har ikke alt forandret seg på tross av at vi ikke er kjærester lengre. Om vi kommer til å ha dette forholdet "for alltid" (skriver det i gåseøyne,for ingenting varer for alltid) får vi jo se på, men akkurat nå er jeg veldig glad for at vi har det sånn som vi har det. Ingenting er bedre enn at Teo har foreldre som er venner!

Jeg har tittet tilbake på innlegg jeg skrev for ett år siden. Tårene presset seg på. Jeg har (heldigvis) glemt hvor fælt jeg hadde det da. Hvor trist jeg var. Hvor hjelpesløs, redd og liten jeg følte meg. Det siste året har jeg vokst så innmari, jeg har blitt mer selvstendig og jeg vet at ting ordner seg når det ser helt mørkt ut. Det er godt å vite at man klarer å krabbe seg oppover når man ligger på bånn - alt man trenger er bare litt tid og gode ord.

Nå vil jeg avslutte med å gi en stor takk til dere - ja, dere! Jeg grudde meg så mye til å dele mine tanker rundt bruddet her på bloggen. Fortelle dere at vi hadde feilet. At "det perfekte livet" hadde rast sammen. Det hadde jeg aldri noen grunn til, for deres kommentarer og mailer fikk frem smilet mitt blant alle tårene. Tenk at noen som ikke kjenner meg kunne komme med så mange fine, trøstende ord. At noen små ord fra ukjente kunne dra meg opp på den måten. Det er nok vanskelig å forstå hvor mye det faktisk betydde for meg da! Mamma satt på jobb og gråt fordi hun ble så rørt over det dere skrev til meg. Tusen takk!

Nå ett år senere smiler jeg. Hvem hadde trodd det for ett år siden? Ikke jeg ;) Men det gjør jeg. Ikke hele tiden, men mye! Det er godt å smile asså! Fortsatt så ser jeg på fremtiden med skrekkblandet fryd. Jeg har jo ikke helt kontroll over ting. Allikevel sier noe i meg at det ordner seg. Det ordner seg alltid, på en eller annen måte.... =)

Nå skal jeg susse gledessprederen min god morgen. Vi er klare for en ny dag. Ny dag, nye muligheter! ♥

5 kommentarer:

Anonym sa...

jeg gråter også

Tonje sa...

Tenk, et helt år allerede!
Du sier Tusen takk til leserne, og jeg vil si tusen takk til DEG! :) Du har delt så åpnet og ærlig om hvordan det har gått, og vist at det å bli alene er faktisk ikke verdens undergang! Jeg er inponert over stå-på viljen din, humøret og ikke minst evnen du har til å bry deg om andre!

Så Tusen takk, Monica!

Vær stolt av deg selv <3

Klem

Hanne sa...

Åh! Søt du er! Satt med tårer i øynene gjennom hele dette innlegget :)
Ha en kjempefin dag! Elsker både deg og gutten din, og er så glad for at dere er i livet mitt!

Véronique sa...

Du er en fantastisk jente, Monica :)

Stå på!!!!!

Ha en fin helg!!!!!

Monica Jensen sa...

Så søte DERE er :)