søndag 27. mars 2011

Av og til må jeg telle til 10...

Nei, ikke av og til. Hver dag. Hver dag må jeg telle til 10.

Av en eller annen grunn skal man aldri si høyt at man synes det er slitsomt å være mamma. Hvorfor ikke? For det er jo slitsomt. Det er slitsomt å oppdra et barn, sove lite, gjøre og si de rette tingene til rette tidspunkt hver eneste dag. Alle skal helst bli sett på som verdens beste mamma. En gjeng med supermammaer.

I såfall er det på tide at jeg kommer ut av skapet. Jeg er ingen supermamma. Jeg er en god mamma. Jeg er en mamma som er flink til å vise at jeg elsker sønnen min. Jeg er en mamma som prøver iherdig å lære sønnen min forskjell på rett og galt. Jeg er en mamma som vet jeg får sønnen min til å føle seg trygg. Jeg er en mamma som er flink til å holde på rutiner (for det mener jeg er veldig viktig for små barn). Jeg er en mamma som er flink til å gi ros. Jeg er en mamma som elsker å tulle. Men jeg er ingen supermamma.

Jeg har ikke lang tålmodighet. Jeg kan bli så frustrert at jeg kan heve stemmen. Det har faktisk hendt at jeg har blitt så frustrert at jeg har begynt å gråte. Det skal man jo "lissom" ikke gjøre foran barna sine, av en eller annen grunn. Jeg kan finne på å gi han sjokolade bare for å få en pause fra han. Jeg synes ikke det er gøy å sitte på gulvet og leke med biler, tog eller you name it. Dette er jo overhodet ikke beskrivelsen av en supermamma. Allikevel tror jeg at jeg er ganske lik de fleste mammaer. Det er vel ingen mamma som synes at alt er en dans på roser? At ingenting er slitsomt? At alt bare er én stor rosa lykkesky?
Eller...?

I dag var det leggingen som var slitsom. Det var en skikkelig utfordring. Jeg måtte telle til 10 flere ganger. Fra da jeg sa natta til han sovnet tok det hvertfall en halv evighet. Han måtte bæres i seng mange ganger, jeg måtte heve stemmen, han måtte felle noen tårer. Jeg måtte rive av meg litt hår og i tillegg hvertfall få 4 grå hårstrå til. Sånn er det omtrent hver kveld her. Selvfølgelig er det slitsomt. Dritslitsomt! Allikevel avsluttes alltid kampen med en stor klem og ordene "jeg elsker deg". Det synes jeg er viktig, at vi avslutter kvelden som venner. I kveld var det han som kom tuslende ut i stua, ga meg en stor klem og sa "mamma,jeg elsker deg". Jeg fulgte han tilbake til senga (for hundrede gang), og kysset han god natt. 2 minutter senere sov han. Da kampen pågikk følte jeg at jeg gjorde "alt" feil. Når kampen var over satt jeg igjen med følelsen av at jeg gjør i det minste noe riktig. Hadde jeg ikke gjort noe riktig hadde jeg jo ikke hatt en så fantastisk gutt, som stort sett smiler dagen lang.

Så nei, jeg er en av de mammaene som ikke er perfekte. Som ikke synes morsrollen er som å leve i en rosa boble til enhver tid. Som gjør mine feil, men som gjør så godt jeg kan. For det gjør jeg - virkelig. Hva mer kan man forvente av en mamma? Tittelen "mamma" gjør deg ikke automatisk til superwoman. Du er fortsatt en helt vanlig person. Så hvorfor late som noe annet...?

Det finnes hundrevis med mammablogger der ute. Det jeg mener skiller min blogg fra mange andre blogger er at jeg også legger vekt på det som er slitsomt ved å være mamma. Jeg prøver å få fram både de positive og negative sidene ved morsrollen. Det føler jeg er viktig. Det er viktig å få fram dette til de som ikke har barn enda (spesielt til de som ønsker barn i ung alder), og det er viktig å få fram dette til de som allerede har barn. Det er jo fortsatt ganske tabu å si at man synes det er slitsomt å være mamma - og nettopp derfor håper jeg flere som leser denne bloggen kjenner seg igjen og kan tenke "phu,jeg er ikke den eneste som tenker sånn!" - for nei, du er ikke den eneste. Så langt derifra.

Det var mine tanker en søndagskveld. Tankene kommer når stillheten tar overhånd vet dere ;) Jeg nyter en kveld alene. Litt uvant. Litt stusselig. Veldig deilig!

14 kommentarer:

Anonym sa...

Er utrolig enig med deg!! Nyt alene tiden, jeg skulle gjerne hatt litt innimellom ;)

Helene i tårnet sa...

Amen!

Cecilius blogg sa...

Bra skrevet! Sånn tror jeg nok at de aller aller fleste mødre har det iblant.. Godt du "tør" å skrive dette :) det er jo som du sier litt TABU dette her..dessverre..

Hanne sa...

Jeg kan skrive under på denne kampanjen :)

Ina sa...

helt enig med deg! Mammajobben er ikke for pyser! :)

Phoebe sa...

Fantastisk innlegg! Det tar litt av presset av det å skulle bli mamma. Noe av det jeg er mest nervøs for er å bli sett på som en dårlig mor, og at jeg skal falle i de samme fellene som mine foreldre. Jeg er oppvokst med en psykisk syk far, og en mor som har vært helt anonym og jeg er livredd for å bli som noen av de.

Jeg satte virkelig pris på å lese dette innlegget. Det er ingen fasit på hvordan man skal være en god mor. Man må gjøre sitt aller beste, og hvis man får barna sine til å være blide, fornøyde, og trygge, så tror jeg man har gjort veldig mye rett.

Du er herved lagt til i bloglovin :-)

Monica Jensen sa...

Godt å se at flere er enige med meg og at dere likte blogginnlegget :)

Silje sa...

Godt det finnes sånne som deg som tør å fortelle om de mindre glamorøse sidene av det og være mor :)

Det er fryktelig slitsomt i perioder, men jeg hadde aldri verdt foruten! ;)

Monica Jensen sa...

Takk for fin kommentar :)

Man ville aldri vært det foruten nei. Aldri i verden. Jeg prøver å tenke på det på ekstra slitsomme dager, det pleier å hjelpe ;)

Smykkas sa...

Det er travelt å være småbarnsforeldre, men for meg er det nå bestemorrollen som gjelder. Den er langt enklere.

Klem

ADHDmamma sa...

Jeg teller til 3 jeg. Faktisk så mye at en tenåring spurte meg forrige uke "du, hva er den en-to-tre-metoden du driver med?"

Uansett hva det er to-åringen vil gjøre selv i sitt tempo når jeg egentlig vil ha det gjort fort, så sier jeg "vil du gjøre det selv, eller skal mamma gjøre det for deg?" og så begynner jeg å telle... Eeeeen, tooooo, og har det ikke blitt gjort innen tre, så gjør jeg det.

Som regel holdes oppmerksomheten på plass ved at jeg teller, så justerer jeg tempoet sånn at "TRE!" blir en seier når hun er ferdig, eller så teller jeg entotre når ting må gjøre NÅ og jeg ikke har tid til å vente på henne :P

Jeg må si jeg ikke syns det er noe tabu å dele frustrasjoner. Alle mine venner deler "årgh" øyeblikk og "aaaah :)" øyeblikk. Noen dager er bæsj, noen dager er gull, de fleste dager har litt av hvert, og heldigvis er gull mer verdt og huskes best i lengden ;)

Hege - Ikke som andre mamma-blogger sa...

Jeg er så enig! Slik har alle mødre det, men som du skriver, vi sier det ikke høyt. Å være mamma er et evig slit. Og jeg har bare vært det i 3 mnd enda. Alene-tid er ting vi virkelig ikke satte pris på før, men som nesten er mer verdt en alt i denne verden nå.

Anonym sa...

Halleluja!:)

Catrine sa...

Nå har jo ikke min sønn blitt så stor at det er så mye trass, men en 6måneder gammel gutt kan LETT slite ut en allerede sliten alenemor. Ting blir nok ikke lettere med årene, men du verden så mye fine opplevelser man får mellom disse "basketakene" hvor alt bare virker håpløst.