mandag 30. mai 2011

Bak smilet gjemmer det seg et kaos

Jeg smiler og jeg ler. Jeg tuller og jeg fleiper. Det er meg, det er mitt skalkeskjul. Hvorfor vise sin sårbare side når man bare kan le alvoret bort?

Jeg er en alenemor. Jeg har alle statestikker mot meg om at jeg skal bli en samfunnstaper og at barnet mitt skal følge i samme spor. Så klart er mitt liv og min situasjon en stor bekymring for meg. Bak sminken, bak klærne og ikke minst bak smilet skjuler det seg et totalt kaos. Jeg lukker øynene og tør ikke se lenger fram enn til i morgen. Prøver jeg å smugitte på fremtiden blir jeg så stresset og føler meg så liten at jeg helst vil bare krype ned i en krok og bli fire år igjen.

Når sønnen min slår seg vrang og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre har jeg ingen å forhøre meg med. Jeg må kun høre på meg selv og ha trua på at jeg klarer det best mulig. Det ordner seg alltid, men tanker som "jeg er verdens værste mamma" slår jo meg også fra tid til annen - og det er en forferdelig tanke å sitte med. Det er ikke sjelden jeg skulle ønske at jeg hadde en på sidelinjen som kunne kommet med sine innspill da. Som kunne guidet meg gjennom oppdragelsen. I det minste støttet meg.

På tunge dager lener jeg hodet mot skulderen til Live. Hun er gjennom det samme som meg. Hun vet hva jeg tenker og føler. Det er godt å lene seg mot henne og høre hun si at det går bra. At jeg gjør en god jobb. De gangene jeg føler jeg har taklet trassanfall og testegrensing feil kommer hun alltid med råd om hvordan jeg kan løse det bedre neste gang. Det er betryggende å vite at jeg har en der, som er ærlig med meg, og sier de rette ordene når jeg trenger å høre dem. Vi samarbeider, vi prater, vi lærer av hverandre - på tross av at vi bor i hvert vårt hjem! Man føler seg ikke så alene da, når man har en der som har det helt likt som deg selv.

Det er ikke bare oppdragelsen, utgiftene og hverdagen man skal bekymre seg over alene. Man skal også få kjenne på følelsen av at man virkelig er alene. Det er ikke lenger en selvfølge å bli bedt på "parmiddager", festligheter og diverse annet. Man er ikke lenger en del av det fellesskapet. Det er sårt å vite det og se det - for det var jo nettopp en av de tingene man fryktet at kom til å skje den dagen man plutselig ble alene.

Jeg har mange rundt meg. Jeg har venner, jeg har familie, jeg har Teo. Hvordan kan man føle seg alene når man titter rundt på alle de menneskene som omringer deg? Ingen av dem tar mine bekymringer fra mine skuldre. De er der uansett om jeg ønsker det eller ei. Ingen av dem kan spå min framtid. Ingen av dem kan gi meg fast jobb, flere timer i døgnet eller avlastning en sen sommernatt når Teo finner det for godt å holde det gående i flere timer i strekk. Ingen. På den måten er jeg alene, og det er ingen hemmelighet - det er heller ikke alltid like lett som det ser ut til.

Som sagt; sminken, klærne og smilet skjuler kaoset som foregår daglig i hodet mitt. Det er ikke en dans på roser, samtidig som jeg ikke ville byttet det bort mot noe. Vi er som Batman og Robin, vi er et team - Teo og meg. Det er ganske fantastisk!

Hva sa Batman til Robin når de skulle sette seg i batmobilen? -Robin, sett deg i batmobilen!

6 kommentarer:

Hanne sa...

Fint innlegg vennen <3 Jeg beundrer deg og alle andre i din situasjon langt opp i skyene for at dere klarer alt på egenhånd! Glad i deg og glad for at du har Live å støtte deg på når det er tøft. Skulle ønske jeg kunne vært der mer for deg.

Monica Jensen sa...

Hanne, å vite at jeg har deg som venn er mer enn nok. Jeg ser og leser hva du går gjennom. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å gi når man føler man er helt tom. Vi har mange mange år på å ta igjen alt :)

Vit at jeg er glad i deg også! Veldig masse! <3

Du vet hvor du finner meg. Jeg har en ledig seng hvis du vil komme hit og sove EN HEL natt i strekk! Det hjelper kanskje ikke så mye på sikt, men akkurat der og da føles det litt godt! :)

Klem

Cecilius blogg sa...

Du skriver fantastisk godt. Du er tøff, sterk og veldig ærlig på bloggen din. Det står respekt av at du deler dine tanker rundt det å være alenemor. Du virker som en utrolig god mor, og hvis det er en trøst, så føler jeg på akkurat de samme tingene, selv om jeg er i et forhold. Mamma tålmodigheten sprekker, ting sies galt, osv. Stå på. Du gjør en god jobb :) Krysser fingrene for at du snart finner drømmejobben, og drømmemannen :) God tirsdag!!

Monica Jensen sa...

Tusen takk for en kjempekoselig kommentar. Det varmer :)

Ja, å være mamma er ikke alltid en dans på roser selvom man er i et forhold. Man møter på tunge dager der tålmodigheten blir strekt til det ytterste da også :)

Vi bør være stolte av oss selv! :)

Vet du, drømmejobben har dukket opp (se innlegg litt lenger ned). det er ikke noe jeg kan leve av, MEN det er en drømmejobb som jeg kan ha ved siden av. Får håpe kabalen går opp,for det er virkelig noe jeg koser meg med!! var hos henne (regissøren) i går,og jeg dro derfor overgira :D

ha en fin dag. klem

Hege sa...

Bra og ærlig innlegg:)
Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være alenemamma, men jeg kan si, og håper, at du har en barnehage med ansatte du kan åpne deg opp for, og søke tips/råd hos:)
YOU GO GIRL!!

Marianne sa...

Ett bra og ærlig innlegg!
Skjønner veldig godt hvordan du har det.
Vær sterk og ikke gi opp :)