fredag 22. juli 2011

Helt ærlig!

Tør jeg si det høyt? Da viser jeg nok en "sårbar" side av meg selv. Til tider kan det være vanskelig å vise slike sider av seg selv, spesielt den. Det vanskelige er vel heller å innrømme det for meg selv. Jeg har nemlig hele veien holdt den tanken borte, og hatt armene utstrakt - klar for å støte bort enhver person som prøver å nærme seg meg - mens nå føles ting plutselig litt anderledes. Tør jeg si det høyt og dermed la den tykke høye veggen min få sprekker...?!

Jeg hopper ut i det...!

For første gang på ca 1,5 år savner jeg en kjæreste! Jeg har digget singellivet. Jeg har fått angst av tanken på kjæreste (det får jeg vel egentlig fortsatt, men ikke fullt så intenst). Og jeg har virkelig nytt alenetiden min. Ah, det har vært godt med 1,5 år der jeg har hatt muligheten til å være litt ego. Den siste tiden derimot har jeg skjønt at alenetid 24 kvelder i måneden etter luringene er lagt kan i lengden bli litt stusselig. Savnet etter en armkrok har blitt bittelitt større. Tanken på å få meg kjæreste en eller annen gang i framtiden er heller ikke helt avskrekkende. Det er sommer, og dermed ikke årstiden for slike tanker, men jo - plutselig savner jeg noen!

Jeg føler meg rett og slett litt ensom om dagen. Jeg har verdens beste gutt løpende rundt meg, i tillegg til venner og familie. Allikevel har jeg en litt ensom følelse i kroppen som ikke helt vil slippe taket. Jeg liker det ikke, jeg hater det faktisk, men den er der - uansett om jeg vil eller ei. Crap!

Men det går vel over...?! Tipper jeg tenker anderledes så snart min partner in crime er tilbake fra sin eviglange ferie i Spania. Ja, vi snakker om Live. Det skal bli godt! :)

I kveld derimot skal jeg kose meg med to av mine nærmeste venner, Hanne og Martin. Hva hadde jeg gjort uten gode venner når man sitter med sånne følelser innabords? Venner og familie er gull verdt! ♥

1 kommentar:

Anonym sa...

Hei , folkens ! Jeg har problemer med potensen ... Jeg trenger din hjelp! Hadde du det?