søndag 24. juli 2011

Himmelen gråter

Ute siler regnet ned. Tordenet braker. Lynet lyser opp himmelen. Det er ordentlig uhyggelig. Jeg føler meg liten. Liten og redd. I dag har jeg vært preget voldsomt av gårsdagens hendelser. Det er så grusomt, og så uvirkelig - samtidig så alt for virkelig. Ting jeg har lest har virkelig brent seg fast i hodet mitt. Jeg tenker på det gang på gang. Så urettferdig, så jævlig. Ord kan nesten ikke beskrive det. For en ondskap!

I dag føltes det helt feil å ta seg en fest. Det var det siste som fristet. Ut for å møte venner måtte jeg derimot. Å sitte her, alene med tankene mine, er ikke noe jeg mener jeg har godt av i en slik stund. Jeg møtte derfor Anka i Ski. Der spiste vi middag og ble sittende å prate hele kvelden, før vi ga hverandre en hadetklem og dro hjem til hver vår leilighet. Nå kan jeg igjen kjenne på ensomheten. Det er ikke en god følelse på en dag som dette!

Alle mine tanker går til de pårørende. Foreldre, søsken, venner som har mistet sine kjære. Jeg kan bare forestille meg smerten deres,og det gjør vondt i hele hjertet mitt!

Til slutt; jeg sender dere alle sammen en stor klem!!

2 kommentarer:

Hanne sa...

Stor klem tilbake vennen! <3

Veronica:o) sa...

Dette er så urettferdig. Så utrolig vondt. At en mann kan bli så forstyrra, at han kan gjennomføre alt dette- alene, er rett og slett helt skremmende. Tenk så mye hat det må være i han. Det får meg til å sette mye mer pris på alt, og at alt jeg er irritert over bare er en liten bagatell. Nå må vi alle stå sammen, og sammen tenke på de pårørende og de som er rammet. Håper at han får et helvete og opplever bare jævlige år, resten av livet sitt.. Og sitter inne på livstid!