mandag 25. juli 2011

Livet går videre...eller?

Jeg var vel ikke mer enn 7 år gammel da jeg så på nyhetene at en barnefamilie på fem hadde kræsjet med en trailer. Alle fem døde. Alle fem ble revet bort. Jeg var på hytta med farmor. Jeg husker jeg gråt. I flere dager var det alt som sto i hodet på meg. Fortsatt den dag i dag tenker jeg på denne familien, og ikke minst på bestefaren som så på nyhetene og like etterpå fikk presten og en politimann på døren.

Nå går livet videre. Det er jobb og hverdag igjen. Allikevel er hjernen min et helt annet sted. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn hendelsen på fredag, ofrene og hva de har gjennomgått, familie og andre pårørende. Det gjør så vondt i hjertet mitt. Jeg kan ta meg en pause på noen minutter for å leke og le med sønnen min. Tenk så utrolig mange som ikke får den pausen. Tenk så utrolig mange liv som er forandret og ødelagt for godt. Så mange unge liv.

Det var barn ned til 7 års alderen der. De hjalp til med å plukke flasker og søppel. Det var små barn der!! Det gjør så vondt i mammahjertet mitt. Hvor skal man føle at sine barn er trygge når man ikke engang kan sende dem på en tilsynelatende fredelig sommerleir? Det var en gutt på 11 år (11 år!) som så monsteret rett inn i øynene, og sa de modige ordene "Du har allerede drept pappaen min, det er ikke min tur til å dø nå!" For en voksen og reflektert guttunge. Tenk å holde seg så rolig under de omstendighetene. Han overlevde, etter hva jeg har fått med meg, heldigvis.

Å sitte alene i bilen på vei til jobb i dag var ikke bare bare. Tankene spant om igjen og om igjen. Tårene presset på under hele bilturen. Da jeg ankom butikken og fikk se avishyllen klarte jeg ikke lenger å holde tårene tilbake. Der fikk vi se ansiktet til flere av de savnede. Vi fikk også se alderen. Den alt for unge alderen... Jeg la varene på rullebåndet, samtidig som hele meg holdt på å vrenge ut i gråt. Fortsatt må jeg kjempe mot tårene!

Midt oppi alt dette forferdelige er jeg så innmari stolt av å være norsk. Den kjærligheten folk viser til hverandre er helt utrolig. Ta vare på hverandre. Gi en fremmed en klem. Si at du er glad i vennene dine og familien din. Alle trenger det nå, det er det ingen tvil om. I ettermiddag skal Teo og jeg gå sammen i fakkeltog. Det blir nok litt godt, samtidig veldig trist.

Jeg avslutter med å minne dere alle sammen på at det er ett minutts stillhet klokken 12:00.
Jeg håper virkelig ikke at noen av mine lesere har fått kjenne på denne grusomheten på nært hold. 
En stor klem sender jeg til dere alle  ♥

Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen ♥

Ingen kommentarer: