torsdag 29. september 2011

DEN dagen!

I natt hadde Teo mareritt. Gjennom store deler av natten. Stakkars liten, og det var et par ganger i løpet av natten jeg syntes litt synd på meg selv også. Hver gang jeg falt i søvn våknet jeg til sår barnegråt, og måtte trøste. Jeg tror han drømmer om edderkopper. I går var nemlig første kvelden jeg måtte sitte ved sengen hans da han skulle sove, fordi han var redd edderkopper skulle komme å spise han (?). Lite søvn resulterer i en veldig trøtt mamma, en morgengretten mamma.

Jeg har alltid vært morgengretten. Det har jeg arvet av mamma og lillesøster (...). Etter jeg fikk Teo har jeg lært meg til å bite tennene sammen og ikke la det gå utover han. Dessverre er også jeg menneskelig, og i dag var jeg "verdens værste mamma". Det føles i hvertfall litt sånn nå i ettertid. Jeg hadde en ikke-eksisterende tålmodighet. Jeg maste, kjeftet og stresset rundt i leiligheten. Da jeg tok en titt i speilet så jeg et par store horn som hadde vokst ut av hodet mitt. Da jeg tok en titt bak så jeg jaggu også en lang hale. Jeg var blitt til selveste djevelen, en trøtt djevel sådan.

Alt skulle skje i hurtig tempo. Når alt skal skje så fort som overhodet mulig tar ting egentlig bare dobbelt så lang tid. Jeg stresser, Teo merker det og dermed protesterer. Det var ikke god stemning hjemme i dag da jeg løp etter han for å ta på han klærne, for å si det sånn! På sånne dager hadde det vært godt med en pauseknapp. Slik at man kunne ta seg tid til å gjøre en trasig morgen litt bedre. Tid til kos, tid til smil, og tid til latter. Dårlig samvittighet ovenfor barnet sitt er det værste som finnes. Spesielt når man vet selv at man har vært urettferdig!

Jeg sa unnsyld og susset han ihjel på vei fra bilen og inn til barnehagen. Han smilte og pratet om helt andre ting. Det virket ikke ut som mammaen hans sitt dårlige humør hadde påvirket han nevneverdig. Det tok allikevel ikke livet av den dårlige samvittigheten min. Han skal til pappaen sin, helt til søndag. Ville jo at vi skulle kose oss i dag....

På vei til jobb kom humøret smygende tilbake igjen. Jeg nektet å la dette ødelegge hele dagen min. Det så ut til å virke, helt til jeg nærmet meg Drøbak. Jeg skulle i filen helt til høyre. Jeg lå helt til venste. Mellom meg og mitt mål lå en stor buss. Akkurat da virket det som verdens største buss. Jeg måtte gasse på som bare det, men det var umulig med tanke på at jeg hadde Svampebob foran meg, som tydeligvis hadde vunnet all tid i hele verden i lotto. Grr. Lang historie kort; det ordna seg. Jeg kom meg på jobb. Fikk kaffen min. Humøret kom smygende. Nå gleder jeg meg bare til etter jobb. Da kommer Eirik og Teo en tur til meg for å hente klær for helgen. Jeg skal susse og kose så mye at Teo blir helt lei av meg. Jeg skal leke og tulle. Jeg skal ordne i stand en koselig avslutning før helgen! Jeg gleder meg :)

1 kommentar:

Cecilius blogg sa...

kjenner igjen den følelsen.. når man har stressa sjøl, også går det utover minsten.. jaddaaa... Heldigvis er det flere gode enn dårlige dager.. vi har alle de innimellom. Dere fikk nok kost dere i ettermiddag tenker jeg :) haha måtte godt av de voksende horna i panna.. jeg så det for meg.. Jeg har sett meg selv..usminka, trøtt, sur, og skikkelig "supermum"NOT!
jadddaaa... :)