tirsdag 27. september 2011

Verden kan føles så urettferdig!

Hva skjuler det seg bak latteren til jenta på butikken? Bak de småfrekke kommentarene til gutten på jobben? Bak smilet til nabodamen som aldri klarer å gi deg øyekontakt? Det er utrolig hva man kan skjule bare ved å sette opp et ansikt, et smil, og komme med et par morsomme kommentarer. Jeg vet det, for jeg har selv vært en av disse - over en veldig lang periode!


Alle mennesker møter motgang. Noen mer enn andre. Livet kan være forbanna urettferdig og man kan havne så langt nede at man ikke aner hvordan man skal komme seg opp. Da føler man seg gjerne ensom, ensom i sorgen man opplever, under ett lass av bekymringer. Man føler ingen står klar for å ta tak i armen din og dra deg opp igjen, opp fra gjørma! Det er vanskelig å tenke da at ting vil bli bedre. For det vil det, før eller siden, den ene eller andre veien!

Dere har kanskje lagt merke til at jeg er litt mer...positiv på bloggen om dagen. Jeg har det bra, med meg selv. Når man selv har det bra er det derimot enda vanskeligere å se at de rundt seg har det vondt. Man vil så gjerne ta sorgen deres fra skuldrene deres, men det er enklere sagt enn gjort. Man vil at de skal sitte med en god følelse i kroppen, som kan få dem til å smile - helt ekte. Jeg har venninner med kjærlighetssorg, jeg har venninner som opplever familiesorg, og i tillegg vet jeg at en av dem som står meg nærmest, som betyr mye for meg, har det veldig vondt - og det er ingenting jeg kan gjøre med det! Jeg tilbyr dem en skulder å gråte på, en samtalepartner, men jeg vet også at det vil ikke ta sorgen deres bort. Sånne ting tar tid, dessverre.


Jeg sitter her og prøver å samle tankene mine. Jeg er så lei meg på deres vegne. Jeg er et veldig følelsesmenneske. Det har jeg alltid vært. Jeg er en person som kan begynne å gråte av å se en vilt fremmed person gråte på gata... Det kan til tider være litt slitsomt ;-) Det kan faktisk føles lettere når man er den som har det vondt selv, for da vet man hvordan man kan ta tak i det for at ting skal bli bedre. Jeg er laaangt ifra noen helgen bare fordi jeg bryr meg, og jeg er både evig utålmodig og morragretten ut av en annen verden (++), men én ting kan jeg si med hånden på hjertet at jeg er, og det er omsorgsfull. Jeg takler fint dårlig å se at mennesker jeg bryr meg om har det fælt!

Skulle ønske alle bare kunne ha det bra, men sånn er dessverre ikke virkeligheten. Oppturer og nedturer, de møter vi mange av!

5 kommentarer:

Hanne sa...

Utrolig fint innlegg <3 Glad i deg!

Silje... sa...

Det var et bra og fint innlegg!

Monica Jensen sa...

Hanne:
Kjempeglad i deg og <3

Silje:
Takk for det :)

Julianne14år sa...

Fint skrevet! Selv mistet jeg pappan min for to dager siden og har det naturligvis veldig tungt nå. Men oppi all sorgen er det godt å ha så mange gode venner og familie som støtter og trøster :)

Monica Jensen sa...

Huffamei, det var utrolig trist å lese. Kan ikke tenke meg den sorgen du må føle nå. Du er i tankene mine og lykke til fremover. Godt å se at du har venner og familie som stiller opp og er der for deg når du trenger dem som mest :)