fredag 4. november 2011

Det vekker minner!

Når fødselsdagen til barnet ditt nærmer seg med store skritt er det ikke uvanlig å tenke tilbake på den dagen de kom til verden. Jeg har i hvertfall gjort det hvert år siden Teo ble født. Jeg blir både litt sentimental og tankefull. Det å bli mamma er det største man kan oppleve, og på denne tiden av året er det nettopp disse følelsene jeg kjenner på!

For akkurat tre år siden befant jeg meg på Ullevål sykehus. Termin hadde vært for 7 dager siden. Dette var dagen jeg hadde valgt å bli satt igang på. Dette var dagen vi skulle møte sønnen vår. 4 november Jeg hadde allerede gått med 3 cm åpning i over 3 uker, og til stadighet fått beskjed om at "nå kommer han når som helst". Når som helst i mine øyne var innen et par dager, så dere kan jo bare forestille dere hvor utålmodig jeg var når den ene etter den andre uken fløy forbi ;-)


Natt til 4. november sov jeg ikke stort. Jeg grudde meg, samtidig som jeg gledet meg. Hvordan ville jeg takle smertene? Kom alt til å gå bra? Da de satte meg i gang ved hjelp av gelekur lå jeg på venterommet på føden på Ullevål og ventet i spenning. Kjente etter vondter. Når begynte det? Ingenting skjedde. Etter en stund var det ut å gå tur. Et par krampetak kom, men stort mer enn det var det ikke. Timene fløy av sted. Eneste stedet jeg hadde vondt var i bekkenet mitt. Jeg begynte å bli svært utålmodig, drittlei som jeg var!

Jordmoren sa at jeg måtte få ny kur dagen derpå. Ingenting kom til å skje nå. Kuren hadde ikke gjort jobben sin. Jeg ville bare hjem. Komme meg ut av sykehuset. Samme dag fikk jeg påvist svangerskapsforgiftning, så det var derfor uaktuelt å få reise fra sykehuset. Jeg måtte bli natten over. Da var klokken ca 18. Jeg løp i trapper. 8 etg x 3. Holdt på å dævve. Sterke bekkensmerter, 130 i HVILEpuls, svangerskapsforgiftning - vel, jeg løp for det.... Da begynte riene :-)


I flere timer hadde jeg så og si "smertefrie" rier. Det brant i korsryggen og jeg kjente tydelige tak, men jeg hadde ikke vondt. Jeg satt faktisk i sofaen på barselavdelingen og tittet på "jordmødrene" på NRK. Dama som satt ved siden av meg, med den nyfødte klumpen sin, lurte på om det hadde klikket for meg :-) Rundt midnatt smalt det derimot til. HEISANN. Det er sånn det skal være ja..... Jeg gråt, for sjokket var stort. Pressetrang hadde jeg allerede, tross kun 4 cm åpning. Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle holde ut!

Etter noen timer i badekaret måtte jeg opp. Jeg begynte å miste motivasjonen. Riene haglet på meg, og jeg begynte å bli veldig sliten. Jordmor sjekket meg. 6 cm. Seriøst?! Skal jeg holde på i hele evigheten. Klokken var vel rundt seks om morgenen på dette tidspunktet. Like etterpå fikk jeg epidural, ikke ett sekund for sent. Reddet. Jeg fikk en pause, før de satte i gang drypp og det var på'n igjen. Denne gangen hadde jeg en styrket motivasjon, funnet en stilling som fungerte for meg, og med min gode venn lystgassen i hånden. Den kastet jeg i ansiktet mitt under hver rie :-)

Rundt 12-tiden kom enda en jordmor inn, en barnepleier og en overlege. Ting var ikke helt som det skulle være, og der fikk jeg svar på hvorfor jeg hadde hatt såkalt pressetrang. Teo satt fast og presset derfor på rumpa mi, han var også stjernekikker (med nesa vendt feil vei). Etter mye om og men, rotering av hodet, bruk av sugekopp, mye smerte, flere tårer, masse skryt, og troen om at dette aaaldri i hele verden kom til å ta slutt, kom den lille klumpen til verden. Klokken 14:34, 5 november, etter ca 15 timer med intense smerter :-) Helt perfekt! Desidert det største øyeblikket i mitt liv!


I morgen er den store dagen. Luringen blir 3 år. Mammaen hans gleder seg mer enn han, for han gleder seg nemlig ikke. Han vil ikke ha bursdag, han vil ikke ha gaver, han vil ikke ha kaker eller krone. Får håpe han finner ut i morgen at det faktisk er ganske stas å ha bursdag ;-)
HIPP HURRA!

4 kommentarer:

Lill Anita sa...

Gratulerer så mye med dagen til Teo imorgen:) Så herlige babybilder da:)

Anonym sa...

GRATULERER MED MORGENDAGEN TEO.OG MAMMA'N HANS OGSÅ.

Anonym sa...

No vart æ rørt! Så flott du så ut som gravid. Gikk du opp noe særlig? Vet du når du vil ha nestemann?

Monica Jensen sa...

Lill Anita:
Takk takk :)

Anonym:
Tusen takk :)

Anonym:
Tusen takk. Jeg følte meg ikke så flott, men hyggelig å lese for det. Jeg gikk opp 20kg, så ble en del ;) Nei, det aner jeg ikke, det får tiden vise :)