tirsdag 1. november 2011

Fy faen..

Snørrhodet Monica titter innom. HEI! Uken startet så fint. Klokken fem. Takk for vinterstid. Jeg dro på trening. Det var deilig. Jeg kom meg på jobb. I det jeg kom på jobb var det akkurat som om jeg ble angrepet med basselusker. Jeg ble pottetett. Jeg holdt ut arbeidsdagen, på tross av at jeg hadde hetetokter, følte jeg ikke fikk puste, snufset meg i hjel, og hadde en konstant bifflukt(?) i nesa. Jeg er så lei lukten av biff jeg, nå!

Kvelden kom. Hodet ble tyngre. Seriøst, all snørr i verden har party i bihulene mine. Hodet mitt veier mer enn et jævla kjøleskap! I går kveld var det fryktelig godt å legge seg. Hvile det alt for tung hodet og lade opp til en ny dag. En ny dag med jobb, men denne gangen skippe trening - lytte litt til kroppen vet dere. En time etter jeg hadde sovnet våknet jeg til heseblesende pusting og hiksting omhverandre. Lille luring. Falsk krupp - igjen. Denne gangen var det ille. Det tok litt for lang tid, etter min mening, før han fikk en rolig normal pust. Jeg vurderte å ringe 113. Jeg var tom for astmamedisin. Kanskje han trengte adrenalin. Han roet seg, etter mye om og men. Iskald saft var med på å hjelpe. Jeg kledde godt på han, bygde opp hodet hans med puter, og åpnet vinduet. Rommet var kaldt. Akkurat det han trengte. Sånn, nå - sove.

Hei forbanna vinterstid som jeg hater over alt i verden! Hvem våknet klokken fem klar for en ny dag?? Hvertfall ikke jeg! Jeg prøvde heftig ut tvangssoving. Den ungen skal fader meg ikke få lov å stå opp så tidlig. Dette må ordnes opp i, med én gang. Klokken fem er natta. Det er ikke et levelig tidspunkt å stå opp på. På dette tidspunktet hadde jeg feber og hodepinen fra helvete. Jeg hadde mest lyst til å rulle over på siden å dø. Jeg kunne jo ikke det. I stedet måtte jeg være strenge-mamma fram til klokken nærmet seg syv, å høre hvert 30 sekund "kan jeg stå opp nå? mamma, jeg VIL stå opp nå!" Arrgh. Kan vi ikke bare skru tiden tilbake til sommertid???

Vi har hjemmedag i dag. Jeg burde sove og hvile. Hente energien som kroppen min så sårt trenger. Jeg har luringen hjemme med meg. Han er aktiv, men på grunn av nattens lille stunt, er jeg ikke helt komfortabel med å sende han i barnehagen. Jeg må se an formen hans. Jeg burde vel ha han hjemme. Jeg er så sliten! Gleder meg til å bli dullet med i kveld. Få ligge i den veldig gode armkroken, som bare er min :-) Men først; finne styrke til å takle lille bøll som i skrivende stund henger rundt halsen min og ler rått... Enkelte dager hadde det vært ok med en pause-knapp! ;-)

2 kommentarer:

Sandy.no sa...

Yo sweety.
Long time no speak girl. Alt bra bortsett fra å være syk? Guuud, så stor Teo har blitt. Det er ganske sykt å tenke på at tiden bare har flydd avgårde så fort.
Jeg har btw begynt å blogge igjen, så koselig om du stikker innom. God bedring, berta.
Storklemfra sandy

www.sandy.no

Monica Jensen sa...

Hey! =) Jada, her er alt bra. Hva med deg? Tiden går alt for fort, tenk at Em straks er 4 og Teo 3 i morgen :)
Skal ta en titt på bloggen din :)
Klem tilbake