onsdag 23. november 2011

Jeg hadde en bestemt plan en gang i tiden

Nå har jo jeg vært singel i ca 1,5 år. I løpet av denne tiden har jeg jo lagt meg noen tanker om hvordan jeg ville gjort det når jeg møtte noen, i forhold til Teo. Jeg var ganske fast bestemt på at jeg skulle ha vært i et seriøst forhold minimum et halvt år før Teo ble innblandet i det. Vel... Det har dere vel fått med dere at ikke har gått helt etter "planen" ;-)


Da jeg møtte Nicklas fikk jeg plutselig et annet syn på det hele. Jeg visste hva jeg ville. Jeg var trygg på Nicklas og visste også hva han ville. Det føltes mer naturlig enn hva jeg hadde trodd på forhånd at Teo skulle få møte han. Jeg fant fort ut at det er bedre at de møtes litt her og litt der, gradvis, enn at de møtes først etter et halvt år og da er plutselig forholdet blitt så seriøst at samboerskap er neste skritt?! Ikke at jeg sier det skjer etter såpass kort tid, for det er nok ikke tilfellet hos oss, men dere skjønner tegninga.. :-)

De første gangene møttes de utenfor husets fire vegger. På håndballbanen for eksempel. Jeg følte det veldig betryggende, for jeg ville ikke at Teo skulle på noen som helst måte føle at noen kom for å ta han sin plass. Etterhvert fikk Nicklas hilse på han hjemme også. Det gikk over all forventning, men allikevel var jeg veldig spent første gang Nicklas sov over når Teo var hjemme. Ville Teo reagere negativt på det? Jeg pratet med Teo om det på forhånd slik at han var klar over at Nick også ville være der på morgenen, og Nick var også forberedt på at om Teo ønsket å komme inn i senga mi på natten skulle han få lov til det (dette var selvsagt ikke noe problem for N). Teo skulle ikke føle at han måtte forholde seg anderledes til meg fordi Nicklas var der!


Når Teo er til stedet er våres fokus som regel rettet mot han. Altså, han blir lekt med, sett og hørt. Han føler ikke at han må kjempe om oppmerksomheten til noen av oss. Selvfølgelig, ting går ikke på han sine premisser til enhver tid (noe det heller ikke skal), men det er han som er "hovedpersonen" når vi tre finner på ting sammen. Det faller seg ganske naturlig kan man si ;-)

Sånn ting er nå ser Nicklas og Teo hverandre i gjennomsnitt et par ganger i uka. Det er ikke noe vi har bevisste tenkt over, men det er bare sånn det er. Jeg er opptatt av at Teo og jeg fortsatt skal få vår alenetid der vi bare er mamma&sønn. Oss to, slik det har vært halve livet hans. Sånn sett passer det veldig fint at jeg har en kjæreste som stort sett er på "jobb" hver ettermiddag og helg ;-)

Hittil fungerer dette for oss. Utfordringer vil vi nok møte på. Jeg er ikke så naiv at jeg tror noe annet :-) Jeg synes det bare er viktig å få fram at man ikke kan legge en "slagplan" på hvordan man vil gjøre det før man faktisk havner i situasjonen. Jeg har ikke gjort noe på min tidligere så bestemte måte. Det jeg derimot hele tiden har hatt i bakhodet er å være ærlig mot Eirik om alt (det er jo han sin sønn, han fortjener å vite om hva som skjer i livet til sønnen sin på denne kanten), forberede Teo på at vi skal møte Nicklas før hver gang, og ikke minst; sette Teo først - uansett hva. Ikke vanskelig akkurat, men allikevel ting verdt å tenke på!


Dere som er i samme situasjon; Hvordan synes dere det er/har gått?

Man møter jo på litt flere spørsmål og utfordringer når foreldrene ikke bor sammen. Dette er en helt ny situasjon for meg, og jeg freaker ut og puster lettet ut om hverandre. Jeg er jo selv "skilsmissebarn", så jeg vet både på godt og vondt hvordan det med tiden kan føles for Teo. Det er ikke bare bare å ha foreldre som bor på hver sin kant, samtidig ville ikke jeg hatt det anderledes i min oppvekst. Man får se det på den måten; barnet får dobbelt opp med kjærlighet! Og så får man bare være flink til å prate og se barnets behov på veien (dette gjelder jo uansett bosituasjon)! :-)

For å være helt ærlig er det uvant for meg å tenke på noen andre enn Teo. Dele hjertet mitt med noen andre enn Teo. Jeg hadde en prat med Hanne i dag om akkurat dette. Hun sendte meg disse ordene: "Når jeg trodde jeg ikke kunne elske noen så høyt som Milla, var det en klok fugl som hvisket til meg under svangerskapet: Det er nok plass til begge! (jeg mener det var deg)!:-)" Nå var det godt å få de samme ordene servert tilbake, på tross av at situasjonen er litt anderledes :-) Tusen takk ♥

2 kommentarer:

Hanne sa...

For et fint innlegg! Koselig at du tok til deg det jeg skrev (som du opprinnelig sa til meg). Glad i dere <3

Monica Jensen sa...

Glad i dere også :))