onsdag 28. desember 2011

Alene

Jeg er her. Alene. Det er stille. Alt jeg hører er dataen som brummer. Det er uvant. Uvant å være helt alene. Det er en stund siden sist. Med én gang jeg kom inn døren her hjemme ville jeg snu. Dra videre. Møte folk. Skravle. Være sosial. Så tok fornuften tak i meg. Takk og lov :-)

Kjæresten er i Göteborg. Luringen er på overnatting hos kusinene sine. Jeg er hjemme, alene. Den siste tiden har jeg vært så innmari sliten. Så sliten at jeg ikke helt har klart å finne roen. Alt har vært stress, alt har vært et ork. Sånn vil ikke jeg ha det. Jeg trenger å roe ned, å høre på kroppen min! Jeg kan verken skylde på kjæreste som holder meg våken om natten, eller en sønn som er spesielt krevende om dagen - for det er ikke tilfellet. Jeg kan kun skylde på meg selv, som har hundre baller i lufta på én gang, og som skal være krampeaktig sosial til enhver tid. Viktig og ikke glemme å puste litt ut innimellom også. Høre på kroppen FØR den får nok!

Jeg valgte derfor å være ego i dag. Sende bort barn. Bare fokusere på meg selv. Lade opp. Jeg spiste god middag med Live, og da spørsmål om vin kom opp måtte jeg gå litt i tenkeboksen. Det var jo ikke pga vin jeg hadde barnefri, det var pga jeg så sårt trenger litt hvile. Like etterpå satt jeg i bilen på vei hjem. Alene.

Nå er pysjen på. Jeg ligger i senga. Lekt litt med iPad'n min, nyter stillheten, og er straks klar for å sove. Savnet etter luringen er stort nå. Det er tomt her uten han. Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg gleder meg til å se han i morgen. Hente han, uthvilt. Full av energi. Teo og Mamma. Det skal bli godt :-)

Føler meg som verdens største ego nå. Samvittigheten min spiser meg opp. Jeg liker ikke å ha barnevakt. Ikke fordi jeg ikke er trygg på de som passer han. Ikke fordi han ikke koser seg. Men av den enkle grunn at jeg allerede føler jeg ser han så lite, siden jeg ikke har hver helg med han og hverdagene flyr av sted. Han burde vært hjemme hos mammaen sin nå. Samtidig vil vi begge vinne på det i morgen, når jeg er en uthvilt mamma, som kan gi av meg selv 100% igjen :-) Utad ser det nok ut som jeg gir 100%. Jeg gir alltid alt når det kommer til Teo. Allikevel føles det ikke sånn når jeg kjenner at jeg går litt på tomgang. Det stopper meg. Hindrer meg fra å nyte han og oss for alt det er verdt. Vi har et veldig spesielt bånd, Teo og meg, vi er jo Batman og Robin, og det vil jeg ta vare på - hver dag - for alltid. Først må jeg bare sove litt. Bare litt. Lade opp. I natt.

- Mamma sender deg et suss, Teo'n min! Så sender jeg også et suss til kjekken i Sverige. Håper dere gruser dem alle. Jeg heier på dere ;-)

God natt :-)

7 kommentarer:

Elisabeth Ingeborg sa...

Aleinetid e sunt seie dei, men den kan være veldig ensom!

Hanne sa...

Nydelig bilde av deg søta! Lurer på hva vi skal gjøre med disse samvittighetene våre altså..

Anonym sa...

Og du er Robin.

Monica Jensen sa...

Neii, jeg er jo batman daa :)

Monica Jensen sa...

Elisabeth: Alenetid er veldig sunt, og i dette tilfellet veldig godt :) jeg trengte det :)

Monica Jensen sa...

Hanne: tusen takk, vennen min <3 ja, du sier noe der... Vi får gi litt til dem som ikke eier samvittighet?! Love YouTube :)

Monica Jensen sa...

Lol! Hahaha, skulle stå love you! Teite iPad!!