onsdag 15. februar 2012

Baksiden

Sykt barn.

Kvelden ble ikke helt som planlagt. Det blir ofte ikke det med små barn i hus. Hvertfall ikke med små, syke barn. Teo er syk. Han hoster uten stopp, han har vondt i halsen, han er trist og lei - og ikke minst veldig trøtt. Hittil har Nicklas fått se alt det positive ved å ha barn. Lek og morro, gullkorn og kjærlighet. Masse kjærlighet. For det er jo stortsett det hverdagen består av med barn i hus, hvis man ser bort ifra ett og annet trassanfall så klart ;-) 


I det vi selv var på vei til å legge oss, sto plutselig alt på hodet her. Sengen til Teo var tisset ut, samtidig som han gråt for full hals og var helt utrøstelig. Nicklas var til stor hjelp - også her. Han visste nok ikke helt hvor han skulle gjøre av seg midt oppi kaoset, men før jeg visste ordet av det hadde Teo roet seg i vognen sin mens Nicklas trillet på han, samtidig som jeg var å hentet kald drikke for den såre halsen hans. Det gikk fra høyt volum til fullstendig ro. Helt plutselig. 

Av og til har jeg tatt meg selv i å tenke: "Når skal han få noia? Når skal han bli redd og løpe i motsatt retning?" Det er trossalt en stor greie det her, at han har valgt å gå inn i et forhold med en som har barn. Livet hans ble jo snudd totalt opp/ned for et halvt års tid siden. Deretter ser jeg på han, og jeg ser at han holder roen og tar den ene utfordringen etter den andre på strak arm. Han har sett meg så frustrert over nattevåk at jeg nesten har revet av meg håret. Han har sett meg gråte fordi savnet etter minstemann er så stort. Han har sett meg fortvilet over trassanfall. Han har sett meg bekymret. Sint og oppgitt. Stolt som en hane. Så full av kjærlighet at det nesten renner over. Og nå i kveld har han sett meg bekymret, sliten, frustrert og omsorgsfull på én og samme gang, med vill hyling konstant i en halvtime som bakgrunnstøy. Han er her enda ;-)


Når man ikke har barn selv kan man se på det hele med et litt "romantisk" syn. Det å ha barn. Vel, én ting kan jeg si sikkert, og det er at det var ikke mye romantisk stemning over vår kveld. Trolig blir det en lang natt, men heldigvis har jeg en som forstår ved siden av meg. En som vil være til hjelp, istedet for til bry. Altså, én ting mindre å tenke på for min del :-)

Nå krysser jeg bare fingrene for at den vakre lille gutten min snart blir frisk og rask igjen. Å se barnet sitt ha det vondt er det værste som finnes. Man føler seg så maktesløs!

xx

8 kommentarer:

Astrid sa...

For en fantastisk kjæreste du har! God bedring til lille Teo :)

Hanne sa...

Jeg sitter med tårer i øynene og gåsehud etter dette innlegget. Det er så vanvittig godt å lese at du har funnet deg en så flott kjæreste, og at DU har det så bra sammen med han. Det er godt å vite at du har støtte, forståelse og kjærlighet rundt deg, spesielt i de vanskelige tidene, men også i de gode. Jeg blir så glad for deg vennen min <3
God bedring til Teo! Håper dere har fått sovet en del i natt, og at han ikke har det så ille i dag. Veldig glad i dere!

Monica Jensen sa...

Astrid:
Tusen takk<3 Ja, jeg har vært veldig heldig med han :))

Monica Jensen sa...

Åh, Hanne, du er god du. Takk for en koselig kommentar<3 Og jeg er så glad for at du har det bra om dagen og føler deg bedre! veldig glad i dere også <3 Stor klem

Stine Elise sa...

Han kjæresten ligner sykt på Devon Sawa som ung! Har du sett det?? :P Ihvertfall på bilder.

Du har vært kjempeheldig, og ikke minst, han har vært kjempeheldig med deg! :)

Stine Elise sa...

Han kjæresten ligner sykt på Devon Sawa som ung! Har du sett det?? :P Ihvertfall på bilder.

Du har vært kjempeheldig, og ikke minst, han har vært kjempeheldig med deg! :)

Monica Jensen sa...

Hehe, han er litt lik ja :) Men jeg synes kjæresten min er mye kjekkere enn han da :D

Ja, jeg har vært heldig :) og han har vært ENDA heldigere :P *knis*

Monica Jensen sa...

Og tusen takk for en veldig koselig kommentar, Stine Elise :))