søndag 5. februar 2012

Jeg gulpet opp hjertet mitt

Hjemme hos pappa er det mange trapper. Teo er flink i trapper. Han har hatt teken på dem fra han var bitteliten. Aldri vært i nærheten av å falle, og jeg har aldri vært bekymret. Rettere sagt; jeg har aldri vært bekymret for han i trapper. I dag derimot gulpet jeg hjertet mitt opp i halsen. Det skjedde så fort.

Vi sto i gangen, klare for å si hadet til Nicklas som igjen måtte videre på kamp. Teo fiklet med kjellerdøren. Vrei på nøkkelen. Igjen og igjen. Plutselig gikk døren opp og før jeg visste ordet av det stupte den lille gutten min ned trappen. Jeg bykset etter han. Tre trappetrinn. Et lite stopp. Deretter ett trappetrinn til. Jeg reiv tak i han og dro han opp. Tok meg selv i å nærmest kjefte på han. Aner ikke hva jeg sa, men jeg var streng. Lukket deretter døren og låste, for så og snu meg rundt og se ned på gutten min som sto der, livredd, med en stemme som knakk sammen i gråt. Jeg kastet meg rundt han, holdt rundt han lenge og fortalte hvor redd jeg ble for han. Jeg ble faktisk livredd.

Deretter var det kosetid. Det behovet var ekstra stort da. Han satt tett inntil meg, slik jeg elsker at han gjør. Jeg prøvde å svelge hjertet mitt igjen, og roet han samtidig ned med å fortelle at det heldigvis gikk bra. Han satt der, rolig, og nøt kosen. Han hadde ikke fått vondt, han ble bare veldig redd. Det gikk jo så fort, så sinnsykt fort. Deretter spratt han ut av fanget mitt og var igjen klar for nye sprell. Smilet var på plass igjen. Verdens fineste smil :-)

Kjellertrappen er bratt og lang, og i bånn av kjellertrappen er det betonggulv. Det kunne gått galt, MEN det gikk bra. Heldigvis. Snakk om å få hjertet i halsen! Det er det heldigvis ikke ofte jeg opplever! 
*bank i bordet*

3 kommentarer:

Véronique sa...

For en grusom opplevelse :(

Det er bra at det gikk bra :)

Hanne sa...

Uff, jeg fikk tårer i øynene og hjertet i halsen her selv.. Godt å høre at det gikk bra! Du skriver så bra vennen min! Håper dere har en fin helg uten fler slike opplevelser :)

Marianne sa...

Godt det gikk bra :) Det er en av utfordringene med unger, man kan ikke følge med dem hele tiden. De må faktisk få bevege seg litt fritt, selv om skumle ting kan skje. Skjønner godt at du ble redd!