mandag 20. februar 2012

Mammalykke

Etter flere dager hjemme fra barnehagen på grunn av sykdom var det en spent gutt som gikk målrettet inn porten til barnehagen i dag. På veien til han sin avdeling pratet vi om at de andre gutta sikkert hadde savnet han, og at det ville bli gøy å se dem igjen. Teo rakk så vidt komme innenfor døren før de tre beste kompisene kastet seg rundt halsen hans og ga han gode klemmer. Det er mammalykke det, å se at sønnen din har fått så innmari gode venner i barnehagen. De er en "klan" på fire gutter som har holdt sammen fra dag én. En stor fordel er at to av dem er naboene våres også. Gjett om de kommer til å herje i gatene nå til sommeren ;-)


Gårsdagen tilbrakte vi hos mormor. Der fikk Teo bidra til middagslaging, og kuttet ivrig opp grønnsaker. Det endte med at han skar seg i fingeren. Der og da reagerte han ikke på noen annen måte enn å si "Jeg skjærte meg, jeg..", og så fikk han plaster og alt var fint. I natt derimot fikk han plutselig hysterisk vondt i fingeren sin. Så vondt at jeg måtte ligge og holde han i fingeren. Jeg tipper det var skuespilleren i han som slo til, men hva gjør man ikke for disse unga?! Så jeg gjorde det da, lå og holdt han i fingeren til vi begge sovnet.. I dag derimot, når han kom i barnehagen, var han helten på grunn av kuttet i fingeren. Han gikk stolt bort til hver eneste en som brydde seg og fortalte hva som hadde skjedd, og at han ikke gråt ;-) Han er så morsom og snål, han får meg til å glise hele tiden! :-)


Nå som språket virkelig er på plass har han begynt å bruke nye ord. Jeg hører at han støtt og stadig putter inn ord som "faktisk", "næmmen" (haha), osv på steder der de ikke passer heeelt inn, bare sånn for å bruke dem. Hender dog at han får plassert dem inn der de hører hjemme også altså. Sånn som i går, hjemme hos mormor, da onkel Michael fortsatt tasset rundt i morgenkåpa langt utpå dagen. Jeg sa til Teo at han skulle be onkel Michael om å kle på seg.
- Onkel Michael, du må kle på deg!
- Neei...
- Jo, mamma sa det. Mamma sa du skulle kle på deg faktisk.
Å se den lille krabaten stå der og være så bestemt i tonen mot store onkelen sin fikk meg til å le - igjen ;-) Han tror jo at alt jeg sier er rett, og at jeg bestemmer over alt og alle, så han kunne ikke skjønne hvorfor onkel Michael ikke hørte på selveste mammaen hans.. Nuvel, jeg vet om en annen liten krabat som ofte ikke hører på meg også, så.... ;-)

Jeg runder av her. Nå skal jeg komme meg til en tredemølle. Ryggen er stiv som en pinne!
Ha en fin dag!

Ingen kommentarer: