tirsdag 7. februar 2012

Morgenstress

Etter nesten 10 timer søvn klarer jeg det utenkelige; å forsove meg. Morgenen starter med stress. Jeg skal være på jobb om en halvtime. Jeg kaster på meg sminken. Lille luring kommer tassende ut av soverommet sitt, gnir seg i øynene, klager på at det er sterkt lys. Jeg løper for å finne klær til han, i mellomtiden har han rigget seg til i sofaen med dyna og puta – klar for en rolig start på dagen foran tv-en, slik det har vært de siste dagene. Allerede der går ikke ting slik han forventer, og hva skjer da? Han reagerer, slik små barn gjør på brutte forventninger.

Jeg kler på han mens han tviholder på dyna og prøver å følge med på tv-en samtidig. Han er trøtt, han synes mamma stresser for mye. Deretter får han krype under dyna. Jeg løper videre til badet, drar på meg klærne, stresser som aldri før. Han får et glass melk, som han drikker mens jeg tar på han sko og ytterjakke. Deretter får han beskjed om å løpe til bilen. Vi løper begge to. Da vi kommer til bilen kaster jeg han mer eller mindre inn i setet sitt. Han sutrer og protesterer, for han hadde jo gledet seg til å dunke snøen av skoene sine i garasjeveggen slik han gjør hver dag. Hvorfor lot jeg han ikke gjøre det? Da hadde ting til syvende og sist gått mye fortere. Han hadde vært fornøyd, og det å ta på han setebeltet hadde ikke vært noe problem. Jeg forklarer han at jeg har dårlig tid, at jeg må på jobb, da er det greit. Vi er venner igjen.

I barnehagen løper vi inn døren. Jeg river av han ytterklærne, vi går sammen inn på avdelingen der jeg plasserer han ved frokostbordet, deretter susser jeg han hadet og løper ut døren igjen. Jeg setter meg i bilen, prøver å puste ut. For en start på dagen!

Når man har dårlig tid, stresser man. Jeg gjør i hvertfall det. Går ting egentlig noe fortere når man stresser? Nei, ikke i mitt tilfelle hvertfall. Da stikker jeg maskarakosten i øyet, roter bort bilnøkler, får sønnen min til å protestere på grunn av alt stresset, og dermed bruker vi egentlig like lang tid som vi hadde gjort hvis jeg bare hadde tatt meg tid til å puste ut littegrann!

Vår ettermiddag har derfor bestått av null stress. Det trengte vi begge to. Litt tid sammen i sofakroken med middagen i fanget. Slaraffenliv, på en helt vanlig ettermiddag, på en helt vanlig tirsdag :-)

Lurer dere på hvordan det går med ryggen? Trolig ikke, men mer om den senere ;-)

1 kommentar:

Véronique sa...

Det er ikke noe moro å forsove seg.....har hendt flere at jeg har gjort det selv :)

Bra at dere ble fort venner igjen!!!

Ha en fin kosekveld :)

Klem