tirsdag 28. februar 2012

Alenemor: over all forventning

Etter opptil flere innlegg om trening de siste dagene, skjønner jeg at det er på tide med noe annet. Her inne finner dere litt om alt. På mange måter er jeg ikke en typisk mammablogger, for jeg blogger om livet mitt generelt, og jeg er ikke bare en mamma - jeg er jo også Monica. Det er viktig og ikke bli helt fortapt i mammarollen, slik man har en tendens til å bli når man har en liten bebis i hus :-)

Per dags dato går nesten halvparten av alle småbarnsforeldre fra hverandre. Det er et skremmende tall. Jeg er derfor langt ifra den eneste alenemoren i dette landet. Jeg husker da jeg satt der, for nøyaktig to år siden (i dag) og forsto at livet mitt hadde tatt en helt annen vei enn først planlagt. Jeg var redd. Jeg var stresset. Jeg så på det hele med et ganske håpløst syn. Hvordan skulle jeg klare dette? 

Å få kabalen til å gå opp i hverdagen var den største prøvelsen. Man var vant til å være to om alt. Plutselig var man én. Det jeg erfarte etter noen uker med panikk, var at jeg var sterkere enn jeg trodde. Jeg var oppriktig stolt av meg selv over alt jeg klarte samtidig som livet mitt ellers raste sammen rundt meg. Det jeg merket fort var at livet som alenemor var langt lettere enn forventet. Det var lettere å være alene enn å leve i et forhold som ikke fungerte. Sannheten var at jeg faktisk storkoste meg, og jeg elsket at min hverdag handlet om at Teo og jeg skulle ha det bra sammen. For et bånd vi har skapt i løpet av de siste to årene! :-)


På veien har det så klart dukket opp flere bekymringer som mange andre foreldre (de som velger å bo sammen) slipper unna. Hvordan vil det oppleves for barnet å reise fram og tilbake mellom to hjem? Hvordan vil vi klare å samarbeide? Hvordan kommer det til å bli for alle parter når det kommer nye kjærester inn i bildet? 

Vi bestemte ganske tidlig at Teo skulle ha ett hjem. Det er det som blir anbefalt for så små barn. Da ble det til at Teo bor 72% av tiden sin hos meg. Han er hos pappaen sin annenhver helg og hver torsdag (pluss at de kan sees når det måtte passe ellers). På tross av at Eirik og jeg har møtt på et par små diskusjoner iløpet av de siste to årene, har vi ordnet opp fort, og hatt et utrolig godt forhold i det store og hele. Vi samarbeider bra. Vi prater mye sammen. Vi hjelper hverandre. Det er jeg utrolig glad for. Jeg er så glad for at vi begge var like innstilte på det. Det har gjort det lettere å "dele" på Teo. Det har også ført til at vi har et lykkelig barn, som viser tydelig at han setter pris på at mamma og pappa er glad i hverandre. Det er viktig. Har man først valgt å få et barn sammen får man ta konsekvensene av det, selvom man ikke klarer å leve sammen. Jeg vet at for mange er ikke det like lett. Vi var nok ekstra bevisste på det, siden vi begge var skilsmissebarn selv ;-)


En ny utfordring var da det plutselig kom en ny omsorgsperson inn i livet til Teo. Nicklas. Hvordan ville det gå? Jeg var helstresset, og la ikke skjul på det. Nicklas forholdt seg rolig (hvertfall utad), og sa at det første møtet sikkert kom til å gå bedre enn hva jeg forventet. Nå kan jeg med glede si at alt har gått over all forventning. Av og til må jeg klype meg i armen for å forstå at det faktisk har gått så knirkefritt så langt som det det har gått. Jeg har jo tidligere sett for meg det værste; at kjæreste og sønn ikke kommer overens. Det er heldigvis ikke noe problem her i gården - takk og lov for det. Jeg vil derfor ikke lenger kalle meg en alenemor. Jeg bor alene med Teo, men jeg har en kjæreste som stiller opp mer enn hva jeg noengang hadde forventet, så jeg er absolutt ikke alene :-) Sånn i forhold til Eirik har det også gått fint. Vi er fortsatt gode venner, og det er jeg veldig glad for :-) Vi satt her en formiddag i jula og drakk kaffe sammen alle tre. En smule...svett stemning, men det gikk veldig fint ;-) Vi har jo alle tre samme mål: vi vil det beste for Teo. Det gjelder å rette fokuset mot det :-)


Så om du er alenemor eller på vei til å bli det, vit at det kan gå over all forventning. Tøffe perioder møter man på, for de små kan virkelig utfordre deg på flere måter enn én, men det gjør man jo uansett hva slags situasjon man er i. Jeg har hatt mye uflaks de siste to årene også, med biler som triller inn i baderomsveggen min og en kropp som krangler for eksempel, men når jeg titter tilbake på de siste to årene er det ikke det jeg legger vekt på - jeg velger å legge vekt på alt det positive. Jeg har en tendens til å se for meg det værste nemlig, og det skal jeg love dere at jeg har gjort ved flere anledninger de siste to årene også. Det er vel kanskje derfor jeg til stadighet har blitt positivt overrasket over hvordan livet har gått seg til :-) Om det er noen som har noe de lurer på i forhold til hva jeg har skrevet over, kan dere alltids legge igjen en kommentar eller sende meg en mail. Jeg vet at jeg selv har vært veldig avhengig av råd og andres erfaringer på veien :-)

Og til dere som kanskje har gått inn i et forhold der den andre parten har barn; se på det som en gave istedet for en utfordring. Det var kloke ord som kom fra min osteopat i dag. Et barn sprer så ufattelige mye glede, du må bare tørre å se det! :-)

Ingen kommentarer: