onsdag 8. februar 2012

STRESS MINDRE

Stress mindre! Småbarnsmødre stresser for mye. Unge har alt for høye forventninger hengende over skuldrene sine. Hør på hva kroppen din sier. Ta vare på deg selv. Lær deg å si stopp før kroppen sier stopp.

Slike ting som det kan man lese overalt. Gang på gang er det slike artikler i ukeblader. Hverdagen i 2012 er ikke lagt opp til å ha muligheten til å bremse om man kjenner at kroppen trenger det. Jeg forstår i hvertfall ikke hvordan. Her skal man være mor, kjæreste, venninne og karrierekvinne på én og samme gang. Ingen av de tingene kan man velge bort. Velger man bort de tre første tingene, hva slags liv er det?! Å velge bort det siste lar seg ikke gjøre, med mindre man er så heldig å vinne i lotto eller finner seg en rik gubbe som sitter på en pengebinge!

Daglig er det flere ting jeg . I likhet med de fleste andre. Vi må jobbe åtte timer hver dag for å få det til å gå rundt. Når ettermiddagen kommer er det andre ting vi må, vi må prioritere familie. Vi vil prioritere familie. Da roen har senket seg i huset og du endelig kan ta bena på bordet og kjenne litt på dine egne behov, da begynner plutselig klokken å tikke - hysterisk fort. Det er på tide å legge seg, for å holde ut morgendagen, som er akkurat lik dagen i dag. Sånn er det, dag etter dag, år etter år. Da har du muligens også valgt bort andre ting for å få hverdagen til å gå rundt. Som for eksempel trening, kosetid med barna, tid med mennesker som inspirerer deg, tid som gir deg det lille ekstra for og ikke etterhvert møte veggen.. Svar meg på hvordan det er overhodet mulig å si stopp?!

De fleste er mer på jobb enn hva de er hjemme med de som betyr aller mest for dem. De færreste har en jobb de gleder seg til å gå til (statistisk sett). I løpet av ett år er det lagt opp at du skal få 5 hele uker til å koble av, lade opp, leve livet. Er man vikar derimot, sånn som veldig mange er den dag i dag, er det i grunn ikke rom for ferie i det hele tatt. Hvertfall ikke på lik linje med en person som er fast ansatt. På snart ett år har jeg hatt 1,5 uke ferie med sønnen min - usammenhengende. Dette er feriedager jeg har tatt ut med dårlig samvittighet, av den enkle grunn at jeg føler jeg ikke har krav på disse dagene. For første gang i løpet av dette året sier kroppen min fra, ved å gjøre meg syk og gi meg smerter. Om det er fordi jeg har hatt skuldrene opptil ørene konstant i ett år, eller om det er fordi jeg ikke er flink nok til å ta vare på meg selv, aner jeg ikke. Jeg vet bare at disse dagene jeg nå er sykmeldt må jeg prøve å slappe av. Ikke ha dårlig samvittighet ovenfor jobb. Ikke ha dårlig samvittighet ovenfor noen. Hva tjener jeg egentlig på det? Hva får man egentlig igjen? Man blir i hvertfall ikke bedre. Man får i hvertfall ikke ladet opp slik man virkelig burde!

En jeg er veldig glad i sier aldri nei til jobben sin. Ringer de han, stiller han opp, uten å be om en krone ekstra for det. Hva får han igjen? Sånn jeg ser det; ikke en dritt! Slik har mange det den dag i dag. Man føler man gir så mye tid og energi til noen som aldri gir deg noe igjen. Skjer det ingen forandringer er det stor fare for å ramle ned i kjeller'n til slutt. Man vil så gjerne gjøre en god jobb. Man vil så gjerne lykkes. På veien kan man dessverre miste motivasjonen, uansett hvor mye man brenner for det man gjør, av den enkle grunn at man ikke blir satt pris på. Det er alt for mange sjefer den dag i dag som ikke setter nok pris på sine ansatte. Som ikke forstår at uten akkurat DEG hadde ikke ting fungert i sin helthet slik det burde! Sånt provoserer meg!

Så, kan noen fortelle meg hvordan man kan stoppe før kroppen sier stopp? For den koden har jeg enda ikke knekt!

(Jeg vil legge til at jeg har trivdes svært godt i jobb det siste året. Det vil allikevel ikke si at jeg ikke har kjent og fortsatt kjenner på for få timer i døgnet og følelsen av å aldri få hentet meg inn igjen!)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hallo.
Har lyst til å komme med noen kommentarer:)

Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er er å være vikar, for etter studier er jeg i full jobb. Ser så klart at jeg jobber mye (og aldri tjener "nok"), men kan ikke si meg enig i at de fleste har en jobb de ikke gleder seg til å dra til. Jeg gleder meg! Ofte! Har man ikke en slik jobb; bytt! Fem uker ferie ja, men også hver eneste helg, i et helt år. Det er 104 dager med fri. Ønsker man mer fri, og dermed mindre lønn må man i verste fall endre levestandard, for...

En av grunnene til at vi ellers MÅ jobbe på den måten vi gjør, har mye med livsstilen vi har valgt å ha. Det kan være standard og beliggenhet på leilighet/hus, hvor ofte man skal være ute på reise, innkjøp av interiørartikler etc.

Bare noen tanker sent på kvelden. Ønsker deg god bedring! Kranglekropp unner jeg ingen. Helsa er noe av det viktigste vi har.

Monica Jensen sa...

Selvfølgelig er det ikke alle som IKKE gleder seg til å dra på jobb (det har jeg da heller aldri skrevet), langt derifra. Men statistisk sett så har flertallet en jobb de ikke trives i. Jeg selv har stortrivdes i jobb det siste året, men det vil ikke si at jeg ikke kjenner på for få timer i døgnet for det,og føler jeg aldri får hentet meg inn. Det kommer kanskje anpå livssituasjonen generelt også, men jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik! :) Slik arbeidsmarkedet er den dag i dag er det heller ikke bare bare å bytte jobb heller. Jobben skal passe med resten av livet ditt; familie, reisevei, bosted, osv.

Takk for det. Håper helsa kommer på plass :)