torsdag 12. april 2012

Fremgang

For 2 måneder siden hang jeg over kjøkkenbenken og gråt av både smerte og frustrasjon. Jeg har hatt vondt i ryggen siden jeg var rundt 12 år. Jeg har gått til utallige behandlinger. Innerst inne har jeg visst hele veien at det er trening som skal til. Jada, jeg har danset ballett, jeg har trent - men jeg har jo ikke trent riktig i forhold til min rygg og mine problemer. Kroppen min måtte møte veggen før jeg innså viktigheten av trening. Nå, 2 måneder senere, har jeg ikke fått den fremgangen jeg håpet på. Jeg har fortsatt flere dårlige dager fremfor gode dager. Samtidig er jeg bedre, for hver dag er ikke vond. Det er nok også fordi jeg nå har muligheten til å høre på kroppen min, og være litt føre var. 

Jeg vet at det tar tid å bygge muskler. Det tar tid å bli sterk i kroppen. Allikevel hadde jeg et håp om litt mer fremgang enn hva jeg har hatt. Jeg tenker fremover. Jeg tenker alltid fremover. Når jeg nå ikke har kommet lenger på disse 2 månedene, hvor er jeg da om 2 måneder fremover igjen? Jeg har en kjæreste som støtter meg og skryter meg opp i skyene. Han synes jeg har blitt så flink til å trene - og det synes jeg også. Allikevel får tålmodigheten min virkelig testet seg. Jeg hadde håpet på flere gode dager, enn vonde. Men det kommer, eller hva...?

I dag har jeg jogget/løpt/gått meg en tur. Jeg er glad i å trene styrke, men jeg kan jo ikke bare trene det. Jeg må også forbrenne litt. I dag falt derfor valget på løpetur. Jeg kan virkelig ikke løpe. Jogge, ja - men jeg synes det er dødskjedelig. Coach Knudsen (min kjære) vet det å pushe meg. Rett før joggeturen fikk jeg denne meldingen: "Husk, du skal ikke jogge 4x4, de skal løpes på minimum 75% av maximum. Elsker deg!" Vel, jeg vet ikke helt om jeg gjorde det jeg fikk beskjed om, men jeg holdt på å dø. Forskjellen på Nicklas og meg er at han har trent minst fem ganger i uka hele livet sitt, mens jeg har...ehh...blogget! De to løpeturene vi har vært på sammen (riktig nok midt på natten med noen øl innabords) har det enten endt opp med at jeg har kastet meg opp på ryggen hans eller lenket meg fast i armen hans - for drahjelp! Bortsett fra den ene gangen da jeg lå foran han, og så tok han meg igjen så lett som bare det, så da fant jeg ut at jeg skulle løpe i motsatt retning. Da lå jeg i det minste foran! Har jeg sagt at jeg er en dårlig taper?

Nå skal jeg i dusjen og videre for å hente Teo. Han skal til pappaen sin for natten, men jeg lovte å hente han litt før. 
Meg: Jeg kommer og henter deg litt tidligere i dag, jeg.
Teo: Ja! Mange ganger! :-)

Jeg har forresten glemt å fortelle dere at Teo har lært å skrive navnet sitt for hånd. Han har en stund klart å skrive både Teo, mamma og pappa på pc-en, men nå har han altså klart å skrive det for hånd. Telle til fem på engelsk klarer han også. Han har nemlig blitt litt hektet på engelsk etter ferieturen vår ;-) Tror vi nesten må dra til bestemor/oldemor for å imponere en dag!

Jaja, nå runder jeg av. Ønsker dere alle en fin dag - med eller uten ryggvondt!

Ingen kommentarer: