torsdag 31. mai 2012

DEN mammafølelsen

"Du må velge dine kamper", sa kjæresten til meg i dag tidlig. Han har rett, og jeg prøver. Jeg prøver virkelig. Allikevel føles det ut som at nesten alle kamper må taes i visse perioder. I de periodene der han tester meg ekstra. Det er gjerne da kroppen krangler som verst også. Merker han at mamma er litt annerledes akkurat da? Merker han at mamma ikke gir like mye som hun pleier? Er det derfor han tester meg? All oppmerksomhet er positiv oppmerksomhet, ikke sant?


Kampen vi snakket om her, var soving i egen seng. Jeg skrev så stolt forrige uke om den flinke gutten min som sov i egen seng. Plutselig snudde det - igjen. Det er sånn det er med små barn. I natt valgte jeg å ta kampen. Jeg orker ikke sove tre i én seng. Jeg orker ikke å bli sparket i magen, beina og ansiktet. Jeg orker ikke! Lille yndling hylte. Han var kald og ville varme seg på meg. Jeg kjente det knøyt seg i magen min, samtidig som jeg tok på han sokker og dro et ullpledd over han, etterfulgt av dynen. Han gråt så sårt etter mamma. Han vet hva som fungerer. Forskjellen denne gangen var at jeg var fast bestemt på at det ikke skulle fungere. Denne kampen måtte jeg ta, og jeg måtte vinne den. Høres brutalt ut, eller hva? 

Etterhvert sovnet han - i egen seng. Vi rakk å blunke, og så var det morgen. Det føltes i hvertfall sånn. Verdens mest tålmodige kjæreste hoppet inn i dusjen, trøtt som bare det, og så på meg med et skeivt blikk "I natt har vi ikke sovet noenting, eller hva?". Teo var i godt humør, men ryggen min verket, og han nektet å kle på seg. Han bare tullet - med smilet på plass. Jeg kjente det brant i ryggen min. "Nå står du ordentlig!", ropte jeg. Han stoppet opp og så på meg. Sto ordentlig. Gjorde som jeg sa. Var flink.

Nicklas sa at han kunne levere han på veien til jobb. Jeg tror han så at jeg trengte det akkurat i dag. I det gutta dro ut døren, huket jeg tak i dem begge to. Kysset på Teo og forklarte hvorfor jeg var så streng. Sa at det ikke var han sin skyld. Sa at jeg elsket han. Deretter kysset jeg på han store, sa at jeg elsket han og sa TAKK. Takk for at han er så snill, forståelsesfull og hjelpsom. Igjen satt jeg, alene, med DEN mammafølelsen. Den klumpen i magen som kommer når du vet du har vært urettferdig. Når du vet at den lille nydelige gutten har vært lei seg - fordi du var streng. Streng må man være innimellom. Man må sette grenser. Det er allikevel ikke hyggelig når det ender med gråt, og en liten sår gutt som roper etter mammaen sin. Det er bare lov å håpe at neste natten blir bedre. Man må jo ta kampen før eller siden, eller hva? God nattesøvn er jo en vinn/vinn situasjon - for både store og små!


Han smiler stort sett døgnet rundt - i våken tilstand, som i søvne - det tyder på at han har det bra. På tross av mamma sine dårlige dager. Det roer denne knytende mammafølelsen som sitter godt plassert i magen!

Ingen kommentarer: