tirsdag 15. mai 2012

Småbarn og planlegging

Etter å ha ligget noen dager rett ut med snørr fra føttene og opp til hårfestet, var det endelig litt tid til Teo. Det var sårt etterlengtet, for når forkjølelsen herjet som verst var det ikke akkurat under kategorien supermamma jeg havnet i. Vel, det var fredag, den beste dagen i uka. Det er dagen der man skal kose seg litt ekstra masse etter min mening, også de små. Jeg hentet Teo tidlig i barnehagen og deretter tok vi turen videre til Ski. Vi skulle handle litt småting og surre litt rundt - bare oss to...

Teo ønsket hjemmelagd pizza til middag, så vi handlet inn til det. Deretter dro vi innom for å kjøpe en ny film, som vi kunne kose oss med utpå kvelden. Jeg må nemlig innrømme at jeg begynner å bli lei av både Biler og Løvenes Konge, etter å ha sett begge to X-antall ganger ;-) Vi fant fort ut at vi skulle ta et avbrekk fra shoppingen og kose oss med is, kaffe og kake. Høres koselig ut, eller hva? 


Når man har med seg småbarn må man nesten regne med at ikke alt går sånn som du har sett for deg. Det vil ikke si at det ikke blir koselig. Det vil bare si at du kanskje møter på en utfordring eller to underveis - men sånt følger jo med disse barna. Det er jo derfor vi foreldre aldri rekker å kjede oss i deres selskap ;-)

Vi rigget oss til på kafeén. Han med is. Jeg med kaffe og kake. Vi pratet om dagen hans i barnehagen, vi pratet om den kommende helgen og vi hygget oss. Det var godt og endelig ha tid og ork til å høre på hva han hadde å fortelle og høre litt om alt som foregår inni han sitt hode. Når vi har slike samtaler blir jeg alltid litt overrasket over hvor stor han er blitt. Hvor lett det plutselig er å kommunisere med han. Og ikke minst hvor mye han forstår!

Etter en del snakk begynte isen hans å smelte. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få den sleipe isen opp på skjeen. Det var da jeg ble minnet på at han har arvet tålmodigheten etter meg ;-) Før jeg visste ordet av det satt han under bordet og furtet som bare Teo kan. Geipen hang i gulvet, og jeg satt krokbøyd på stolen og prøvde å få luringen til å komme opp på sin egen stol igjen - til ingen nytte. Folk som gikk forbi oss smilte beskjedent til meg. Til slutt fant jeg ut at det var jo ingen vits å bli sittende der og forsure stemningen, så vi lot isen stå igjen og trasket videre. Ettermiddagen ble dermed reddet. Her snakker vi om humørsvingninger som er verre enn en høygravid dame sine ;-)


Etterpå måtte jeg glise litt. Glise over mangelen på tålmodighet, og glise litt over reaksjonen til Teo. Det var jo en bitteliten filleting. En filleting jeg kunne hjelpe han med, men som han skulle klare selv. En selvstendig liten mann er han på mange måter, og på veldig mange måter minner han meg om meg selv. Sånt er så gøy, selvom på enkelte områder kunne han godt vært litt mindre lik meg. "Nå får du igjen", pleier pappaen min å si ;-) 

Lille tullegutten min 

Ingen kommentarer: