onsdag 18. juli 2012

Jeg føler meg så liten

Å gjøre ingenting er noe av det vanskeligste jeg vet om. Jeg har en liten djevel i bakhodet som skriker til meg at jeg er både ubrukelig og dum om jeg prøver å gjøre ingenting. Det er derfor svært sjelden at jeg tillater meg selv å bare sitte i sofaen, ligge i senga, titte i taket - gjøre ingenting. Jeg har en indre uro i meg hele tiden, og behovet for å gjøre noe er der uten stopp. Det er igrunn veldig slitsomt. 

I dag da jeg sto opp, sa jeg til meg selv; i dag skal du øve på å gjøre ingenting (mest av alt fordi jeg hadde ingen planer). Jeg satte meg i sofaen, med frokosten og skrudde på tv-en. Etter en halvtime var jeg ferdig med å gjøre ingenting. Gjør jeg ingenting begynner jeg nemlig å tenke. Tenke på framtiden, mine muligheter, kroppen, jobb - alt som jeg bekymrer meg for, alle tanker som til tider er altoppslukende og som jeg føler spiser meg opp levende. Jeg har alltid bekymret meg mye. Nå bekymrer jeg meg enda mer. Jeg er ikke født til å gjøre ingenting. Jeg må gjøre noe som gir mening. Noe som får meg til å føle meg stolt av meg selv. Er jeg stolt av meg selv, er jeg lykkelig.


Juli-måned startet som et friskt pust. Jeg hadde det bedre enn på lenge. Koden var knekt, og hoftene mine gjorde ikke lenger vondt. Ryggen verket mindre også. Så kom sommeren, da behandlingene var sjeldnere, og nå er alt som det har vært før. Jeg orker ikke mer! Det som frister mest akkurat nå er å skaffe meg en kontorjobb igjen, gi faen i smertene og bite tenna sammen. Da vil jeg ihvertfall være stolt av meg selv for at jeg gjør det alle skal gjøre - jobbe. Jeg vil ikke være noe dårligere enn dere andre! Samtidig så vil ikke det hjelpe meg i lengden. Problemene er der fortsatt. Ryggen, som ikke tåler at jeg sitter, rømmer ikke. Så nå prøver jeg å finne en løsning på det; hva kan jeg jobbe med?! Jeg tenker mye på hjemmetjenesten. Kanskje det er noe for meg? Jeg har jobbet på sykehjem tidligere, og trivdes godt med det. Åh, jeg er så forvirra, og jeg føler meg så liten! Jeg har alltid klart det meste selv, og jeg ser på meg som en svært selvstendig jente, men akkurat når det kommer til dette skulle jeg ønske at jeg bare kunne bli tre år igjen, og så kunne mamma fikse opp i det. Jeg føler meg så liten!

Nå skal jeg få noe ut av dagen. Fortrenge alle tanker. Leve. Ikke tenke. Jeg tåler ikke å tenke. Da blir jeg bare lei meg.

11 kommentarer:

Tonje sa...

Sender deg en stor klem!
Kjenner meg godt igjen..

Men du; kanskje personlig trener kunne vært veien å gå? Jeg aner ikke hva lønnen er (men kan jo ikke være så dårlig når det koster så mye for kundene?;)) Du er jo flink til å motivere andre :)

Anonym sa...

Jeg skulle gjerne ha ordnet opp for de jenta mi:-, men det er ting jeg ikke får gjort noe med, ellers så hadde jeg gjort det:-). Jeg ble rørt over innlegget med farmor:-). Fint skrevet.:-)

Sandra Charlott sa...

Sender deg en kjempe stor klem jeg:)

Skulle så gjerne sendt deg en mail.. Har du en adresse jeg kan nå deg på?

Hilsen Sandra

Marianne sa...

Ta kontakt med hjemmetjenesten i kommunen din å prøv det ut. Du er ikke tvunget til å bli et sted dersom du merker etter opplæringsvaktene at dette ikke fungerte. Hjemmetjenesten er ofte mye mer befriende og ikke fullt så tungt som på et sykehjem, så det kan hende det absolutt er noe for deg:) Selv stortrivdes jeg i hjemmetjenesten! I starten var det litt sånn rart å skulle reise hjem til folk, men etterhvert begynte jo alle pasientene mine å sitte klare i kjøkkenvinduet med kaffekoppen å vinke til meg, og da vet du at du er svært så velkommen:-)

Monica Jensen sa...

Tonje: Har tenkt mye på personlig trener, men vet ikke om det er det mest gunstig iforhold til familie. Mye jobbing. Man må gjerne jobbe som instruktør ved siden av (for å få det til å gå rundt), og da kan du fort risikere å jobbe fra morgen til kveld :/ MEN det er absolutt noe jeg tenker på i ny og ned!

Monica Jensen sa...

Mamma, du er snill <3

Monica Jensen sa...

Hei Sandra :) Koselig at du la igjen en kommentar. Jeg kan nåes på mon_jensen@hotmail.com :)
Klem

Monica Jensen sa...

Marianne: Jeg prøvde å nå dem i går, men det kan jo hende lederen hadde ferie. Jeg skal prøve igjen. Absolutt noe jeg kunne tenke meg å prøve ut for en periode. Når jeg ikke kan leve av det jeg elsker, skriving, så må jeg jo finne på noe annet :D

Anonym sa...

Hva med å jobbe i barnehage? Du med barn vet jo at det smelter hjerter å holde på med fantastiske barn :D

Anonym sa...

Hva med å jobbe i barnehage? Du med barn kjenner jo den utrolig gleden man får ved å være sammen med barn. Og i barnehagen blir det jo ikke noe stillesittende arbeid.

Monica Jensen sa...

Takk for tilbakemeldingen :) Men jeg vet ikke om det rette for meg er å ha jobbe med små barn, når jeg har små barn hjemme. Redd det ville gått utover sønnen min og vår tid!