tirsdag 3. juli 2012

Så overfladisk // Livet

Her blogger jeg om nye sko. Ny bukse. Løp og kjøp og tut og kjør. Jeg klistrer på meg et smil og poserer foran kamera. Tar femten bilder. Ett er jeg fornøyd med. Det slenger jeg ut. Forteller om middager ute, tivoliturer og kosestunder i sofaen. Klager over vonde hofter og vond rygg. Vel, jeg kjemper i det minste ikke for livet, der en vond rygg er det minste problemet. Kanskje jeg en dag kommer til å måtte gjøre det, men sånt kan man ikke prate om. Sånt vil man helst ikke tenke på. Det er jo alles store frykt, å måtte kjempe for livet eller se noen man er glad i måtte det. Forståelig nok. Vi har bare ett liv. Det må vi ta vare på, og vi må til dels stenge all elendigheten rundt om i verden ute for å klare og leve i vår egen boble. Den noe overfladiske boblen. I den boblen der man klarer å fokusere på egen lykke og glede. I den boblen der dine nærmeste og deg selv er hovedpersonene. Det er sånn det fungerer, for de aller fleste.


På denne bloggen www.badeegg.blogspot.com kan du lese om da L fikk litt perspektiv på livet og bestemte seg for å bli med kreftforeningen på deres sommercamp. Du kan lese om unge mennesker som har vært gjennom et HELVETE, både fysisk og psykisk (det tar på å kjempe for livet), og allikevel klarer å spre mye mer glede enn både deg og meg til sammen.

Hadde du fått spørsmålet "er du lykkelig?" hadde du enten svart nei, ellers så hadde du trolig dratt litt på det ja'et. Mye vil ha mer og alt det der. Jeg kan vedde nyra mi på at disse unge, som har kjempet kampen og vunnet, svarer et klart JA på det spørsmålet. Å leve er ingen selvfølge, så la oss sette pris på det. Sette pris på både oppturene og nedturene, for det er disse "turene" som får oss til å føle oss litt ekstra levende. La oss kjenne på følelsene i kroppen, og la oss sette pris på dem. Alt fra følelsen du får i kroppen når den du er forelsket i river tak i deg og kysser deg til du blir mo i knærne, til følelsen du får når sønnen din smatter i seg middagen sin med de små bollehendene sine klamret rundt et hvitløksbrød. Pust inn luften når du tar deg en etterlengtet tur i skogen og skrik JEG LEVER FOR FAEN, og ha denne gode følelsen i bakhodet når du ligger i fosterstilling i senga og spør deg selv hva faen skjedde når du møter på fremtiden og en av dine nærmeste ble igjen i fortiden. Reis deg opp (enda så hardt det er, for jeg vet) og tenk: "dette er jo bare starten, tenk på alle nye mennesker jeg nå skal bli kjent med og bli glad i, for et eventyr!" Det er nemlig alle disse følelsene som former deg, får deg til å føle at du lever, og ikke minst gjør deg til den du er. Det er det som er livet!

Ingen kommentarer: