mandag 23. juli 2012

Smokkeslutt

Smokken har vært kosen til Teo siden den dagen han ble født. Den har vært en stor del av hele det lille livet hans. Det er jo ikke rart at det har vært litt vanskelig å kvitte seg med akkurat den. Alle de andre avvenningene har gått knirkefritt, som for eksempel bleieslutt. Smokken derimot, den har nok både han og jeg vært litt redde for å kvitte oss med. Den er jo så god å ha. Spesielt på natten.


Da han nettopp var blitt 2 år hadde han et opphold uten smokk. Han fikk noen store sår i munnen, og ble rett og slett redd for å sutte på smokken. Julaften, noen uker senere, fant han den derimot under sengen sin. Pjusk i formen som han var lot jeg han beholde den. Bare for den kvelden. Snakk om å tenke optimistisk. Nå er han 3,5 år, og siden den tid har smokken vært en god sengekamerat. Den har også vært god å ha med på bilturer, og ekstra god når man er sliten etter en lang dag i barnehagen. Han har knyttet seg mer og mer til den, og jeg har ikke helt visst hvordan jeg skal avslutte det hele. Det er ikke bare bare å rive plasteret fort av på en 3 år gammel gutt, selvom det helt klart er det beste!

Heldigvis tok pappaen hans på seg det store oppdraget nå i sommer. Det var perfekt. Både sted og tidspunkt. De besøkte nemlig selveste Kaptein Sabeltann. Teo har lenge visst at Kaptein Sabeltann har en stor kiste til alle smokkene. Der blir de passet godt på. Nå som han var der selv, var han flink gutt og ga fra seg smokken sin. Etter hva jeg forsto gikk det greit hos pappa uten smokk. De andre smokkene han hadde hjemme hos pappaen sin, kastet de sammen. Da han kom hjem og jeg fikk høre de gode nyhetene tenkte jeg: "Phu, så deilig at jeg slapp unna den kampen!" Vel, så er det nettopp det at det er ett liv hos pappa og ett annet liv hos mamma.....


Vi dro direkte til Sverige - uten smokk. Når kvelden kom, kom også savnet. Han gråt sårt etter smokkene sine, og sovnet ikke før sent på kvelden. I løpet av natten våknet han også og gråt etter smokken sin. Jeg skal innrømme at det hadde vært veldig lettvint å dytte en smokk inn i munnen hans da, men da hadde jeg gjort oss begge en bjørnetjeneste. Han er jo så godt igang. I natt skjedde derimot det samme. Han gråt etter smokken sin. Jeg kilte han på ryggen og etter mye om og men roet han seg igjen. I dag tidlig kom en glad og fornøyd gutt inn på rommet mitt - med smokken i munn. Jeg trodde alle smokkene ble fjernet fra soverommet hans i går kveld, men han hadde tydeligvis funnet en i løpet av natten. Gleden var derimot kortvarig. Vi gikk på kjøkkenet og Teo fikk lov å klippe over smokken sin selv. Mange tårer kom, og han satt lenge på fanget mitt mens jeg trøstet. Jeg forstår at han savner den, og jeg forstår at det er sårt for han. Mamma forstår. Allikevel er det på tide å gi slipp på den lille tryggheten nå.

Da han kom i barnehagen var han stolt som en hane da han fortalte Katja at han hadde sluttet med smokk. Når han lyser av stolthet på den måten, ser jeg jo at han egentlig har lyst til å slutte selv, det er bare det at vaner er vonde å vende. Når kvelden kommer, vil han nok ha smokken sin tilbake. Sånn vil det nok være i flere dager. Til slutt kommer han derimot til å vende seg hundre prosent til livet uten smokk, og da vil det gå bra. Man savner jo ikke smokken for alltid :-)


Hvordan gikk smokkeslutt hjemme hos deg?

2 kommentarer:

Julie sa...

Jeg husker når lillesøsteren min skulle slutte med smokk! Mamma og pappa klippet hull i de vi hadde, og så sa de at musen hadde spist på den! Da ble det mye tårer og sånn, men så ville hun gi de til musene, så vi gikk ned i kjelleren og lå en smokk på ett fat (vi hadde ikke mus i kjelleren altså) og så hadde vi liksom gitt musebabyene smokk!

Lillebroen min gav fra seg smokken sin på Akvariet i Bergen! Der har de store gullfisker som tar i mot alle smokkene, og han savnet den faktisk ikke etter det :-D

Monica Jensen sa...

Ja, de tar det forskjellig. Her har det fort gått mye mye bedre heldigvis :)