torsdag 4. oktober 2012

Da ærligheten tok overhånd

Når man går gravid kan man møte på tøffe tak, både fysisk og følelsesmessig. Det kan man også gjøre som småbarnsforelder. Jeg er begge deler. Noe som ikke er en uvanlig kombinasjon. Litt mangel på energi har jeg jo hatt. Kvalmen har veltet over meg i perioder. Jeg har allikevel klart å være en god mor. En mor som gir kjærlighet, omsorg og glede. En mor sønnen min fortjener å ha. Av og til har jeg tenkt "tar du ikke på deg den pysjen nå, kaster jeg opp utover hele badet". Jeg tror ikke han har skjønt hva som har foregått inni hodet mitt, siden han befinner seg på utsiden - heldigvis. Han har vært sitt vanlige glade jeg. Fornøyd med det meste og stortsett blid og glad. For det skal han ha, han er ikke mye sur. Fra da han så dagens lys har han vært ett eneste stort smil, og han har lyst opp mang en grå hverdag :-)

Søvn har alltid vært et tema her i hus. Han har gode perioder. Han har dårlige perioder. Slik er det vel med de fleste barn? Her er de dårlige periodene virkelig dårlige. Hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg er streng på rutiner. Han har ikke vondt noe sted. Det er tilsynelatende ingenting som plager han, annet enn at han ikke vil sove. Jeg var likedan, hvis ikke verre. Han sovner greit på kveldene. Han er langt inni drømmeland i løpet av fem minutter. Det er når mamma skal sove det starter. De siste nettene har vært forferdelige..


De siste nettene har han holdt det gående i flere timer. Han har ikke vært lei seg, han har bare villet sove sammen med meg. Helst oppå meg. Kanskje det er en reaksjon på at han skal bli storebror? Hva vet jeg. Hver gang jeg har trodd han har sovnet, har en ny "mamma..?" kommet ut av den lille munnen hans, eller han har kommet tassende inn fra naborommet. Hver gang jeg har tenkt at det endeliiig er stille, har jeg tatt feil. I natt var det ekstra ille. Helt sinnsykt egentlig. Hvorfor vil ikke gutten min sove?

De siste nettene har bydd på ca 4timers søvn på meg, mellom klokken 23 og 06. I dag toppet det seg for meg. Magen var steinhard, hodet verket og tårene presset på. Kroppen min skrek etter søvn, og jeg visste at det kom ikke til å bli mulighet for noe ekstra søvn utover dagen heller. Nicklas kunne ikke gjøre noe. Mamma skulle gjøre alt. Mamma, mamma, mamma. Før jeg visste ordet av det sto jeg lent over kakaogryta på kjøkkenet og hulket for full hals. Jeg er fullstendig utslitt. I natt ble det to timers søvn. Jeg sov mellom klokken 04 og 06. Kroppen min skriker etter søvn med hele seg!

En forskrekket liten gutt så på meg og sa "mamma, du må ikke gråte". Nicklas holdt rundt meg. Han forsto. Snakk om tidenes start på dagen. Jeg satte meg ned med Teo. Forklarte. Sa hvorfor jeg var lei meg. At jeg var sliten. Han sa at han skal sove neste natten og kysset meg på kinnet. Lille fine gutten min, med det store hjertet. Han har nok rett, han vil nok sove neste natten. Da er han nemlig hos pappaen sin, og det virker ut som han bruker tiden hos pappaen til å hente inn søvn slik at han holder ut nattevåk hos meg ;-)

Jeg gråter enda. Ikke bare fordi jeg er sliten. Men også fordi jeg føler jeg mislykkes. Jeg aner ikke hvorfor sønnen min ikke klarer å sove. Vi har kanskje alle våres perioder, der kroppen er urolig og tankene vandrer? Han er nok der nå. For selvom han har en tendens til å våkne i løpet av natten, er det flere år siden det har vært så ille. Det går vel over. Snart. Håper jeg. Jeg er ikke alene om å trenge ordentlig søvn. Jeg har en kjæreste med full timeplan, og en liten gutt med aktive dager. Vi trenger alle søvn for å fungere optimalt. Det blir bedre snart. Det er jeg sikker på.

5 kommentarer:

Elisabeth Ingeborg sa...

Forstår virkelig ikke hvordan noen unger kan holde det gående om natten, ofte...
Natt etter natt...

Lena sa...

<3

Frøken K sa...

Huff, det er fullt forståelig at du er sliten! Får håpe det går seg til fortere enn du aner - slik at dere alle sammen har det bra :-)
Gode tanker sendes din vei! :-)

Tonje sa...

Å, huff - slitsom periode nå da ja... =C
Håper det går seg til veldig snart - og han der lille gutten din: Han er så skjønn og herlig! Sove hele natten han vettu, så mamman ikke blir så sliten og gråter - nydelig!

Stine sa...

Jeg forstår deg godt, og slike tanker dukker nok opp til enhver mamma vil jeg tro. Heldigvis er alt i perioder, med opp- og nedturer. Håper det snur seg fort! Hold ut - og lykke til :)

Husk: du er den beste mammaen Teo kunne hatt ;)
God helg