onsdag 10. oktober 2012

Det er bare meg

Meg med baby i magen og meg uten baby i magen kan oppleves som to forskjellige mennesker. Jeg er en innmari sosial person, som elsker å bli kjent med nye mennesker, prater høyt, ler tilsvarende høyt, og er langt fra det jeg vil kalle selvhøytidelig. Jeg er en tullekopp, rett og slett. Dette endret seg ikke på noen som helst måte etter at jeg ble mamma. Suget etter det sosiale har vært der i like stor grad, og nettopp derfor er nok sønnen min slik han er også - kjempeglad i være sammen med andre. Ingen tvil om at han har arvet mamma sitt sosiale behov, noe jeg ser på som en fordel. 


Meg som gravid kan derimot oppleves som en litt annen type person. Jeg har aldri digget å gå gravid, og jeg vil nok aldri føle meg 100% komfortabel i min egen kropp som gravid. Jeg blir mye mer hjemmekjær i svangerskapet. Det merker jeg også godt på kjæresten. Det er ingen tvil om hvor han virkelig har lyst til å være når han først har fri - det er hjemme. Kanskje det er våres måte å forberede oss mer på hva vi har i vente? Det er jo ingen hemmelighet at det blir flere kvelder hjemme når man har små barn i hus!

I tillegg til hjemmekjær, blir jeg også mer innesluttet. Jeg er ikke den som lenger roper høyest, og jeg glir mer inn i mengden - det er i hvertfall slik jeg opplever meg selv. Jeg blir vel mer eller mindre borte i mengden, og sitter litt med "unnskyld at jeg er til"-følelsen. Venninner kommenterer det. Kamerater kommenterer det. "Bli med a, Monica!" Problemet er ikke at jeg ikke vil. For tro meg, jeg vil være med som aldri før. Jeg bare føler meg ikke som meg selv, og det er en utrolig rar følelse å sitte med. Den samme følelsen hadde jeg i forrige svangerskap. Jeg trives med en kul på magen på mange måter. Jeg elsker å føle at jeg knytter meg mer og mer til den lille som gjemmer seg der inne for hver dag som går. Allikevel føler jeg meg ikke som meg selv, og det er en merkelig følelse. En følelse som nesten kan oppleves litt sår. Heldigvis er det verdt det. Premien man sitter igjen med etter denne tiden, slår alt. En liten menneskebaby du selv har vært med på å lage, en liten perfekt klump du har båret på i ni måneder. En liten gutt eller jente som elsker deg høyere enn himmelen, og som du elsker dobbelt så høyt tilbake.

Langt her inne er jeg den samme jenta som alltid. Hun som vil tulle, le og fleipe. Apekatten som ikke er redd for å drite seg ut. Jeg har de samme behovene som før. Jeg vil feste (nå måtte det selvsagt vært uten alkohol - jeg er jo ikke dum), jeg vil sosialisere meg, og jeg vil danse som aldri før på dansegulvet. Samtidig er det noe som holder meg tilbake - og tro meg, det er ikke lysten!


Den dagen bebisen har kommet på utsiden av magen, og jeg har fått kroppen min tilbake. Da er jeg den "gamle" Monica igjen. Da er jeg meg selv. Jeg vet det. Jeg har vært gjennom dette før. Jeg har hatt de samme tankene før. Det er nok også følelsen av at jeg i akkurat disse ni måneden - ni korte månedene av livet mitt - føler at jeg mister meg selv litt, som gjør at jeg aldri vil digge å gå gravid. Jeg synes det er koselig, men jeg vil aldri digge det. Ni måneder føles veldig lenge - og som sagt før, så føles det litt ut som livet står på pause denne tiden. Man bare venter.

Er det noen flere som kjenner seg igjen? Dette var bare noen tanker som måtte ut og ned på "papiret" nå i kveld. Jeg satt i bilen og digget med alt jeg eier og har til Karpe Diem på vei hjem fra Live nå i kveld. Da kom jeg på hvor mye jeg savner å danse, treffe mennesker, være med venner - både nære og fjerne. Det må jeg gjøre en kveld. Det er alt for lenge siden sist!

4 kommentarer:

Elisabeth Ingeborg sa...

Det er ikke enkelt å gå gravid! Men jeg tror at man i dagens samfunn er mer åpne om akkurat det...
Vi får krysse fingrene for at de neste mnd. går fort, slik at man får kroppen tilbake og man har en liten klump å dulle med :D

Mamma til 2 sa...

Jeg har akkurat det samme måte som deg. Jeg har 2 småttiser jeg elsker over alt og er en skikkelig hønemamma.

Men det å gå gravid var ikke noe jeg var helt komfortabel. Å rope høyt at jeg var gravid likte jeg heller ikke. Jeg ville ikke definere meg selv ut fra som ei gravid jente, jeg er fortsatt den jeg er.

Alle jeg kjenner derimot savner å være gravid og alt som hører til, men jeg er bare glad for at jeg er mammaen til mine 2 og bruker så å si all min tid til å overøse dem med kjærlighet.

Flott at du skrev denne innlegget :)

Frøken K sa...

Denne kan jeg vel bare signere! Det er i aller høyeste grad hvordan jeg selv føler mer. Å gå fra supersosial og sprudlende, til hjemmekjær, forsiktig og utilpass..
Jeg har slett ikke syntes det har vært kjekt å være gravid, det er premien på innsiden som gjør det hele verdt det - men selve svangerskapet med alle de plagene som har fulgt med, er ikke særlig, gitt.

Men som du selv skriver, så er det jo verdt det.. Det kan jeg også si, selv om jeg ikke har en liten én enda.. Heldigvis ikke lenge til!

Ida kornelia sa...

Kjenner meg veeeeldig igjen!!