torsdag 29. november 2012

Da Teo kom til verden

Det var en leser som lurte på om jeg ville dele min forrige fødselshistorie med dere. Den skrev jeg samme dag som jeg kom hjem fra sykehuset - fortsatt litt i sjokk over hva jeg nettopp hadde opplevd. Jeg skal derfor titte tilbake på den, og prøve å skrive en ny en. Da vil den nok ikke høres fullt så "brutal" ut tenker jeg. Nå har jeg trossalt fått det hele rimelig på avstand ;-)

Det skal sies at jeg ikke husker så godt tider og diverse hendelser, men jeg er blitt fortalt. Det var som nevnt før en ut-av-deg-sjæl-opplevelse, og det førte til en deeel svarte hull. Det viktigste derimot, det husker jeg :-) Nå anbefaler jeg deg å finne en komfortabel stilling, smøre nistepakke for de neste timene, og sette fram rikelig med drikke. Dette føler jeg nemlig blir på størrelsen til en roman ;-) Synes selv det er litt skummelt å publisere dette, det er jo en veldig privat opplevelse - selv for meg som tilsynelatende deler "alt". Allikevel synes jeg det er over gjennomsnittet interessant å lese om andres fødsler, og tenker at dette er verdens vanligste ting, som skjer mange mange ganger hver eneste dag. Å føde barn altså. Så, here it goes... 
PS: Ikke for sensitive sjeler!

Da Teo kom til verden

Terminen var satt 28. oktober 2008. De siste ukene før termin var jeg på ukentlige kontroller på Ullevål sykehus, delvis på grunn av fødselsangst og delvis på grunn av flere dødfødsler i vår familie. Det var godt med den ekstra tryggheten. Spesielt siden morkaken lå på forsiden og tok av for mange av sparkene. Det var ikke rent sjelden jeg satt i sofaen og slukte kald saft og kjente etter liv den siste tiden for å si det sånn! Fra og med to uker før termin og frem til termin ble jeg strippet fem ganger (strippet = røske litt/vide ut livmorhalsen). 3 cm åpning fikk jeg fort, og det eneste vi ventet på var riene. Legene på sykehuset var skråsikre på at han ville komme før termin, i likhet med meg selv. Dagene gikk, og plutselig var termindatoen der. 28 oktober. Hadde en baby kommet ut? Nope! Jeg fikk beskjed om at jeg kunne velge selv når jeg ville bli satt igang. Jeg håpet på en naturlig fødsel, og smurte meg med tålmodighet. Da jeg hadde gått en hel uke på overtid orket jeg ikke mer. Nå måtte han ut. Datoen var 4. november 2008.


 Natt til den 4/11 sov jeg selvsagt svært lite. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, og jeg var både spent og engstelig. Vi var inne på Ullevål sykehus klokken åtte om morgenen. Det ble mange timers venting, men i 13-tiden ble gelékuren satt. Nå var det bare å vente på riene.... Etter en times tid var jeg ute og gikk. Det eneste som stort sett verket var bekkenet - og det sinnsyke nedpresset som jeg allerede hadde hatt i flere uker. Ingenting skjedde. Frustrasjonen økte.

Samme dag fant de ut at jeg hadde fått svangerskapsforgiftning. Herlig..! Det holdt ikke med 130 i hvilepuls som jeg hadde slitt med de siste ukene. Bekkenløsningen fra helvete holdt heller ikke. Her skulle vi toppe det hele med en svangerskapsforgiftning. Jeg var ikke bekymret, for jeg var jo i trygge hender. Jeg var bare frustrert og utålmodig. Luringen i magen ville jo absolutt ikke ut! Timene gikk, og de fant ut at de måtte sette ny kur dagen etter. Jeg måtte bli på sykehuset over natten på grunn av svangerskapsforgiftningen, og pappaen fikk lov å være der med meg. Vi var nemlig de eneste på hele fødeavdeling B på Ullevål sykehus!

I 18-19 tiden fant vi ut at vi skulle løpe i trapper. Jeg mener det er 8 etg. på Ullevål. Jeg løp opp, og tok heisen ned - mens jeg holdt på å dø. Det føltes hvertfall litt sånn. Snakk om å ha kondisen til en kols-pasient. Tre runder ble det, og deretter satte jeg meg inne på barselavdelingen foran TV-en. En nybakt mamma kom trillende inn. "Jordmødrene" kom på skjermen. Og der satt jeg, så til de grader høygravid, med en nyfødt bebis ved siden av meg, samtidig som jeg så damer presse ut små mennesker. Herregud, for en rar kveld. Det var da det startet - takene i ryggen og magen :-)

Jeg la meg i sengen og riene ble målt med ctg. Det var noen gode topper og de kom jevnt. Resten av kvelden tilbrakte jeg i sengen. Vondt hadde jeg ikke. Det var mer en brennende følelse i ryggen. Den samme typen jeg hadde kjent så mange ganger før, når bekkenet var på sitt verste. I 23-tiden brant det såpass godt at jeg ba om noen varme håndklær. Det lindret godt. Deretter la jeg meg til å sove. Pappaen hadde allerede sloknet i nabosengen. Like før midnatt smalt det. Det var ingen myk overgang fra den brennende følelsen og til den første ordentlige vonde rien. Den kom kastende over meg, og jeg fikk helt sjokk. Dette var jo umenneskelig vondt, og der og da kjente jeg panikken komme veltende over meg. Først da forsto jeg hva mammaer har snakket om - det gjør vondt å føde barn! Jordmoren roet meg ned, og sjekket deretter åpning. 4cm. Jeg var i aktiv fødsel. Pappaen ble vekket, og vi fikk beskjed om å pakke med oss tingene og gå videre til en fødestue. I mellomtiden ringte jeg mamma, gråt litt, og stønnet meg gjennom de kommende riene. På fødestuen ble jeg straks plassert i badekaret. Der ble jeg liggende i hvertfall fire timer - hvis ikke lenger. Tiden fløy! For hver rie jeg fikk koblet jeg helt ut. Rugget fram og tilbake i badekaret, og holdt pusten. Ja, dem sier at man skal puste, men det var informasjon jeg ikke klarte å ta til meg på daværende tidspunkt. Jeg hadde en enorm pressetrang, og absolutt alle riene mine satt i rumpa. Jeg fikk akupunktur, og det gjorde meg søvnig mellom riene, men hjalp ikke stort på selve riene. En plassert i panna, en i hodet og en i hver hånd. Jeg husker jeg var bekymret for å presse nålene jeg hadde i hånden langt inn i selve hånden. Jordmor beroliget meg med at det ikke ville skje, mens hun smålo. Det skjedde for å si det sånn. Da jeg hadde nappet ut nålene, og disse lå og fløyt i badevannet sammen med meg, fant jeg ut at jeg måtte ut av badekaret. NÅ. Type MED EN ENESTE GANG. 

Klokken var på dette tidspunktet rundt 6 om morgenen. Tre jordmødre var innom. To av dem mente at jeg kanskje hadde full åpning, siden behovet for å presse var så stort. Min jordmor sa seg kjapt uenig, på tross av at hun ikke hadde undersøkt meg på flere timer. Like etterpå undersøkte hun meg derimot. 5cm. Jeg ble motløs, og følte jeg skulle holde på i hele evigheten. Jeg spurte (ba på mine knær) etter epidural, men fikk beskjed om at de ville drøye det til jeg hadde 6 cm åpning. Den neste timen gikk jeg litt rundt meg selv. Gråt. Lå i sengen. Satt i sengen. Ble kvalm av lystgassen. Fikk småpanikk. Ja, jeg var generelt litt utenfor. Kroppen min ville jo presse, mens jeg selv måtte stritte imot trangen. Den følelsen kan ikke beskrives!

En time senere sjekket jordmor meg på nytt. Hun tøyet meg til 6cm åpning. (Bare til info: Det er livmorhalsen som til slutt tøyes til 10cm, og ikke selve åpningen - slik veldig mange tror ;-)). Like etterpå var anestesilegen på plass med epidural. HEI GUD! Han stakk feil, og jeg måtte kjenne det forferdelige trykket i ryggen to ganger, men akkurat der og da var det min minste bekymring. Like etterpå mistet jeg følelsen i beina. Jeg mistet følelsen i rumpa. Jeg mistet følelsen i ryggen. Jeg kom rett og slett til himmelen. I litt over en time fikk jeg ligge i sengen, helt smertefri. Kroppen ristet ukontrollert, for hver eneste muskel i kroppen hadde vært anspent i så mange timer. Jeg hadde også en vanvittig kløe over hele kroppen, som dessverre kan være en bakside ved epiduralen. Men jeg var fornøyd. Jeg luktet på en brødskive, jeg drakk litt saft, og jeg prøvde å kvinne meg opp til siste runde. Jordmoren min gikk av vakt og en ny kom inn. Min tredje jordmor siden riene startet - og min tredje jordmor som ikke hadde opplevd en fødsel selv, og dermed ikke kunne forstå fullt ut den håpløsheten jeg følte fra tid til annen!

Jordmor nummer tre dempet epiduralen og skrudde opp dryppet. Det var blitt en veldig medisinsk fødsel, og jeg var koblet til diverse apparater. Jeg var med andre ord godt lenket fast til sengen. Nå hadde jeg en helt ny styrke. Mellom riene mener jeg å huske at jeg lo godt også. Det var jo utrolig festlig å se fostervannet splæshe ut av meg hver gang jeg reiste meg litt opp fra sengen, mener jeg. Når riene kom satt jeg på sengekanten, med press på rumpa, samtidig som jeg hang over prekestolen, med lystgassen godt plassert over ansiktet. Tidvis slo jeg visstnok masken i ansiktet på meg selv i ren frustrasjon, men jeg fant allikevel ut at denne var redningen. Jeg tror jeg faktisk pustet kun inn luft, men den ga meg noe annet å tenke på - så langt det lar seg gjøre. Min oppgave var å puste i masken. Pappaen sin oppgave var å massere nederste del av ryggen min med varme håndklær. Mellom riene kastet jeg opp utover hele jordmor, lo litt til av fostervannet, sendte et par sms'er og grudde meg stort til neste rie. Det ble også plassert en elektrode på hodet til Teo, som dermed gjorde meg enda mer lenket til sengen. Fosterlyden var nemlig ikke alltid like tilfredstillende og de ville ha en ekstra oversikt over hvordan han hadde det i magen min. Det var betryggende. De passet på han, mens jeg passet på meg selv!

Rundt klokken 12 ble rommet fylt opp av nye mennesker. En overlege, enda en jordmor og en barnepleier. Heisann alle dere, hva skjer nå?! Overlegen var bestemt og klar i tonen. Teo var en stjernekikker (med ansiktet vendt feil vei) og han satt fast bak ved rumpa. Der hadde vi forklaringen på trykketrangen. Der hadde vi også forklaringen på hvorfor jordmor kunne si seg skråsikker på at jeg ikke hadde full åpning. Hun/dem var jo selvsagt klar over dette i mange timer før de fant ut at de skulle dele nyheten med meg! Ofte blir det hasterkeisersnitt i sånne situasjoner, og var det én ting jeg var sikker på etter mange timer i smertehelvete, så var det at den ungen skulle ut den vanlige veien. Jeg ble raskt plassert på ryggen (den verste stillingen jeg kunne befinne meg i), med klar beskjed om at jeg måtte fokusere og at jeg måtte gjøre akkurat som overlegen sa. Det er faktisk enklere sagt enn gjort, men jeg fant jernkvinnen i meg, og gjorde en riktig så god jobb om jeg skal si det selv. Overlegen sa til og med noe sånt som: "Phø, fødselsangst sto det i papirene dine. Det er det dummeste jeg har hørt, for så fokusert som det du er nå er det få som er under disse smertene!". Grunnen til at jeg husker akkurat dét, er selvsagt fordi at den kommentaren fikk meg til å forstå at jeg ville klare det - på en eller annen måte. Jeg ville bli ferdig til slutt. Jeg ville ikke føde for resten av livet mitt, som jeg hadde trodd bare noen minutter tidligere. 

Dryppet ble skrudd opp på fullt, i likhet med epiduralen. Riene haglet på meg. Folk kan si at de er "bedøvet" med epidural, men jeg kan love dere at jeg kjente det godt for det. Hele kroppen min sto i full brann, føltes det ut som. Det svei. Det reiv. Du kunne nok trolig kappet meg i to, og jeg hadde ikke kjent forskjellen. Det ble foretatt en manuell rotasjon av fosterhodet. Det vil si at overlegen hadde den ene armen sin inn i meg, type helt opp til albuen. Den andre hånden var også på innsiden av kroppen min. Halebein ble flyttet litt på. Ja, og gud vet hva mer som skjedde. Jeg var bare tilstede. Etter en liten evighet hadde han klart å snu Teo, slik at han ikke lenger var en stjernekikker. Takk og lov! Deretter hørte jeg han si noe om vakuum, og barnepleieren hentet en maskin som igjen var koblet til en kopp. Jeg ropte ut med panikkslagen stemme: "Er det der sugekopp?". Jeg fikk et bestemt ja tilbake, og selvom jeg ville nekte, fant jeg ut at jeg ikke hadde så mye jeg skulle sagt i den situasjonen. Nå måtte de nemlig få han løs, for selvom han lå riktig, satt han fortsatt fast. Trykketrangen var like intens. Riene herjet fortsatt i rumpa. Jeg kan ikke si noe om hva jeg følte eller tenkte på dette stadiet, for det er bare en haug med svarte hull.

Plutselig sa overlegen til meg: "Monica, nå er gutten din ute innen klokken 15!". Jeg spurte hva klokken var, og fikk beskjed om at den snart var 14. Herr-e-gud. Skulle det være en gledelig nyhet? Skulle jeg ha det sånn i en jævla time til? Plutselig ble sugekoppen tatt ut. Teo var på rett vei. Nå var det min jobb begynte. Jeg skulle få lov å presse. Jeg hadde 10cm åpning og alt lå til rette for det - bortsett fra min kropp. Pressetrangen var borte(!), og kroppen hjalp meg overhodet ikke på vei. Jeg presset for harde livet, med haken ned mot brystet, med beina presset opp til haken. Mellom pressingen trakk jeg pusten samtidig som jeg hylte i vill panikk. Da hodet sto i åpningen fikk jeg beskjed om å presse hodet hans inn med hånden, samtidig som jeg brukte kroppen til å presse han ut. På den måten skulle jeg lære meg hvordan jeg skulle presse på best mulig måte. Asså........ Ikke noe skulle presses inn her i gården. Jeg klappet han på hodet, og forsvant inn i min egen lille verden igjen. "Nå kommer han. Press alt du kan!" Overlegen trakk seg tilbake. Jordmoren tok over. 14:34 var smertehelvetet over - ikke ett sekund for sent! 


De dunket han litt i ryggen. De sugde ut litt slim. Deretter ble han plassert på brystet meg. Der lå han, sønnen min, og var helt perfekt. Jeg følte jeg hadde sett han før, for han så akkurat slik ut som jeg alltid har forestilt meg at mitt barn skal se ut. En rar følelse. Han hadde et blødende sår i hodet fra sugekoppen. Bortsett fra det var han verken klemt eller skeiv. Han var så fin. Så liten - men allikevel så stor. Gutten veide 4014 gram og var 52 cm lang. Den aller største (og selvsagt fineste ;-)) bebisen på hele barselhotellet :-)


Den neste timen husker jeg lite av. Jeg ble "fikset". Jeg fikk dusje. Og deretter fikk jeg beskjed om å hvile for å få ned blodtrykket mitt, slik at jeg fikk lov til å bli flyttet over til hotellet (svangerskapsforgiftningen vet du..). Ikke lenge etterpå kom mamma og familien inn på fødestuen. Mormor var i lykkerus, Onkelen var fascinert over den blodige sengen, Tanten humret godt da hun så at jeg så vidt klarte å gå, og i tillegg hadde masse blod i rumpa.... Good times :-)


Familien til pappaen ventet på oss nede i lobbyen, og etter at alle hadde fått hilst på det helt nye familiemedlemmet, fikk jeg mulighet til å bli litt kjent med han jeg også. Den perfekte lille sønnen min, som sørget for at hjertet mitt nesten vokste ut av brystkassen min i løpet av bare noen få minutter. Barseltårer var det lite av. Jeg var rolig, jeg var tilfreds (hvis man ser bortifra smertene jeg sleit med i ettertid), jeg var lykkelig. Endelig var han her. Gutten jeg hadde lengtet etter i så alt for lang tid. 

Fem dager gammel

Min lille Teo 

Om noen måneder kommer lillesøsteren hans. Det blir nok en like stor opplevelse, men forhåpentligvis går fødselen i seg selv litt lettere. Jeg krysser fingre for en kortere og mindre medisinsk fødsel. Det viktigste er uansett at hun kommer ut til slutt, i godt behold. Vi har en spennende tid i vente, og jeg er så glad for at jeg har to fantastiske gutter å dele det med ♥ 

3 kommentarer:

Frøken K sa...

Jaiks.. Med min fødsel friskt i minne, var det nesten som jeg kjente smertene mens jeg leste.. :/ Krysser fingrene for at du får en bedre opplevelse denne gangen!
For min egen del kjenner jeg at de var like greit at det gjorde jævlig vondt fra begynnelsen av, siden jeg var ferdig på drøye tolv timer med ALT..

Julie sa...

Dette var gøy å lese! Litt skummelt også, men alt gikk jo bra til slutt! Gleder meg til det blir min tur :-D

marie ullevoldsater sa...

takk for at du deler. heavy historie.