torsdag 29. november 2012

En ulykke kommer sjelden alene

Hittil i dag har jeg vært i aktivitet i over åtte timer. Våken i over ett døgn. Med andre ord ble det null søvn i natt - og da snakker vi null. Det skyldtes først og fremst motorveitrafikk mellom badet og soverommet. Jeg har en litt dårlig mann i hus i dag, kan man si. Heldigvis stilte mamma opp som en reddende engel, og før syv plukket Teo og jeg hun opp i Ski. Godt å være to voksne når lillegutt skal opereres, synes jeg. 

Da vi kom fram til klinikken ble det tatt blodprøver. De er vant til små barn, og alt gikk veldig kjapt og greit for seg. Han rakk ikke engang tenke over hva som faktisk skjedde før det hele var over. Så var det plutselig tid for operasjon. Siden jeg er gravid måtte jeg stå i døråpningen, langt unna gassmasker og andre doktorting. Teo satt godt plassert på mormor sitt fang. Han fikk en maske over ansiktet, som det var sjokolade i - eller noe i den duren. Anestesilegen hadde en livlig fantasi, og Teo forholdt seg hundre prosent rolig, flink som han er. Like etterpå sovnet han i mormor sine armer. Han ble lagt over på operasjonsbenken, og noen tårer tittet fram i øyekroken min. Det verste var egentlig å gå fra han i den tilstanden.

En liten halvtime senere var operasjonen vel overstått. De falske mandlene var høvlet bort, og dren var plassert i det høyre øret. Han var fryktelig slimete, og det rant blod fra nesen hans. Den neste timen gråt han masse. Han hadde ikke våknet ordentlig til enda, og følte seg nok bare utenfor. De største smertene hadde han heldigvis ikke, for han fikk to små doser med morfin intravenøst. Da vi etterhvert kom i bilen, roet han seg. Bortsett fra å kaste opp blod og slim to ganger på vei hjem, sov han. Nå er vi godt plassert på sofaen. Han har kviknet til, og er på sin femte is på under en halvtime. Litt sliten, men i fin form :-) Godt å ha det overstått!


Ellers tenker nok hele familien at nok er nok nå. En ulykke kommer sjelden alene. Vi har hatt vår dose nå, for å si det mildt. Nå håper vi at motgangen skal slippe taket litt. Jeg kan skrive under på at jeg ikke er den eneste som er sliten og lei om dagen. De siste ukene har vært en følelsesmessig berg-og dalbane. Om ikke det var nok i seg selv, ble halve slekten slått ut av kraftig matforgiftning i går kveld - trolig etter mat spist i begravelsen. Nicklas er en av de mange "heldige". Oppå dette hadde jeg jo også operasjonen til Teo som kom så plutselig, og tanker rundt den. Jeg kan vel prate for hele familien når jeg sier at det er greit nå. Vi har hatt vår dose for en god stund, føler vi!

Herfra kan det vel bare gå én vei... I mellomtiden er jeg sykesøster for en nyoperert liten tass og en litt eldre tass, som flyr på do hvert femte minutt. Du kan jo bare forestille deg. Han er ikke bare matforgiftet. Han er ordentlig mannfolk-matforgiftet. Jeg rekker i hvertfall ikke kjede meg i disse gravide dager ;-)

Akkurat nå ser det ut som alle i huset har det bra etter forholdene. Jeg skal derfor benytte anledningen til å legge meg litt nedpå. Bare litt. Åh, så etterlengtet!

2 kommentarer:

Tonje sa...

Tøffe Teo! :)
Regner med han synes det er litt stas oppi det hele å få spise masse is? :)

God bedring til Nicklas, og de andre som er blitt matforgiftet..

Håper det snart roer seg hos dere, så du får slappet av :)

Klem

Ragnhild sa...

God bedring <3