lørdag 17. november 2012

Hei på en lørdagskveld

Jeg titter innom på en rolig lørdagskveld. De siste dagene har det naturligvis vært familie som har stått i fokus. Jeg vil helst være med familie døgnet rundt akkurat nå, kjenner jeg. Det er derfor litt ekstra tomt at Teo tilbringer helgen hos pappaen sin. Samtidig sier jeg til meg selv at jeg har godt av noen dager til å ta litt vare på meg selv. Jordmor påpekte nemlig veldig godt at jeg måtte høre på kroppen min, da jeg møtte opp på hennes kontor her om dagen, skjelven og med tårer som rant konstant nedover kinnene mine. De siste dagene har det nemlig blitt litt mye for den gravide kroppen min, med en syk liten 4åring - og med alt det andre som har skjedd oppå der igjen. Et nytt familiemedlem havnet nemlig også på sykehuset denne uken. Hun er heldigvis skrevet ut, og er på bedringens vei, men bekymringer har det vært nok av. I kveld skal jeg derfor forsvinne inn i en film, og leve meg inn i noen andre sitt liv. Det skal bli litt godt :-) Nicklas og jeg har planlagt en kjærestekveld, med god mat og kos. Vi trenger det. Det har vært en veldig tøff uke for oss og alle vi er glade i!

Blogg har jeg selvsagt ikke ofret en tanke. Da jordmor spurte meg hvor langt jeg er på vei, og jeg svarte 19 uker, uten å nøle, merket jeg selv hvor sliten og surrete jeg er om dagen. Er det noe en gravid har kontroll over, så er det antall uker i svangerskapet man er på vei. Det riktige svaret var 21, noe jordmor forsiktig påpekte etter å ha stusset på termindatoen opptil flere ganger. Samtidig er det ikke rart at man mister oversikten i hverdagen på en tid som dette. Tankene mine er helt andre steder, for å si det sånn. Onkel Edwin sitt ansikt og navn er printet inn i hodet mitt, og det er ikke få jeg har omtalt ved han sitt navn de siste dagene. Det er vel naturlig. Vår familie er stor og sammensveiset, vi er mange, og vi har mistet få - heldigvis. Dette er en stor sorg for oss alle, og en veldig uvirkelig og ukjent følelse. Vi må alle bearbeide det på vår egen måte!

Nå skal jeg la blogg være blogg. Jeg ville bare titte innom å si hei. Nå er kjæresten kommet hjem etter en lang dag, så nå skal PC legges bort. Jeg titter nok innom i morgen. Kula vokser, jeg kjenner masse liv, og de rundt meg har fått gleden av å kjenne den lille håndballspilleren i magen min også. Teo er fornøyd, kosete og verdens beste. Han lyser opp livet og hverdagen min hver eneste dag. Så, etter forholdene, har jeg det bra :-) Det håper jeg DU har også!

2 kommentarer:

Véronique sa...

Ha en riktig fin lørdagskveld!

Stor klem!

Jenny sa...

Husk at det ER viktig å høre på kroppen!

Er du sliten MÅ du skru ned tempo og ta vare på deg selv ( og kulen) !

(selv om jeg vet det er vanskelig)

Klem fra meg!