tirsdag 27. november 2012

Hvil i fred ♥

Dette er dagen da kontrastene herjer. Vi våknet opp til et hvitt teppe over bakken. Det som virket som en evig regnskur har forsvunnet - enn så lenge. Har det regnet for å gjøre tårene våres usynlige?

Jeg våknet lenge før de andre i huset. Tankene vandret, tårene rant litt. Det var umulig å sove. En liten stund senere våknet solstrålen på naborommet. Han var klar for å starte dagen - som vanlig med et smil om munnen. Sukk, barn er herlige! Rundt han er det omtrent umulig og ikke smile. Det er umulig og ikke være glad. Selv på en dag som dette. Jeg vasket han og han fikk på seg klær, deretter fikk han lov å se litt på film under dyna før dagen startet for fullt. I mellomtiden krøp jeg inntil kjæresten min i sengen, som holdt godt rundt meg og kysset meg i nakken. Det er ingen tvil om at jeg er omringet med mennesker som elsker meg - og som jeg elsker minst like høyt tilbake. Da de var klare for å dra ut døren, kjæresten for noen få timers jobb og Teo for en dag i barnehagen, kysset jeg dem begge mange ganger, og kunne ikke si "jeg elsker dere" nok. Det er så viktig å vise dem rundt seg hvor høyt man setter dem, både ved ord og handling. Det er så viktig å vise de rundt seg at dem betyr noe - at dem faktisk betyr alt. Det føler jeg vi er flinke til, store som små. Hele familien min er flinke der. Å vise omsorg og kjærlighet for hverandre.

Nå spiser jeg frokost i mørket i stua. Eneste lyset i rommet kommer fra PC-en. Jeg drikker te og forbereder meg på resten av dagen. I dag er nemlig dagen her. Den hele familien har gruet seg sånn til. Dagen da Onkel Edwin skal begraves. Det er fortsatt uvirkelig. Man vet hva som har skjedd, men man klarer ikke å forstå det. Man vil ikke forstå det. Det er så meningsløst og urettferdig, rett og slett. Ikke minst så trist at det gjør vondt!

Onkel Edwin rakk å bli 50 år. På selve dagen hans hadde familien arrangert feiring av han. Bord var dekket, tapas var laget i stand, venner var invitert og hele familien var samlet for å feire den store dagen. Det var en overraskelsesfest. Den største overraskelsen av dem alle var at datteren hans dukket opp fra det store utland kvelden i forveien. Da sendte han ut sms'er med ordene: "Verdens beste bursdagsgave: Linda kom hjem!" Vi gledet oss alle sammen til å gjøre dagen hans enda bedre, ved å feire han, og vise hvor mye han betydde for oss. Festen ble en suksess! Alle danset og lo. Stemningen var på topp. Samme natten skjedde det tragiske, det uvirkelige. Onkel Edwin fikk et kraftig hjerteinfarkt, og ble hentet med luftambulanse. Utfallet vet dere jo selv. 


Lukker jeg øynene dukker et bilde av han opp i hodet mitt. Et bilde fra den aller siste spillekvelden våres i Oktober. Det var han, mamma, Nicklas og meg. Vi satt rundt kjøkkenbordet hjemme hos mamma. De andre drakk vin, og vi koste oss med ost og kjeks, vi spilte spill og vi lo - til langt på natt. Latteren hans vil jeg aldri glemme. Humringen. Jeg klarer bare ikke å forstå at vi verken skal høre eller se han igjen!

I dag skal vi minnes en fantastisk mann, sønn, bror, onkel og ikke minst pappa. Det var jo ikke sånn dette skulle ende. Vi håpet i det lengste, men dessverre var ikke det nok. Hvil i fred, kjære Onkel Edwin 

3 kommentarer:

Tonje sa...

Tenker på deg, Monica! <3
Håper det blir en fin og minneverdig begravelse!

Stor klem

Lene Johansen sa...

Uff, så utrolig trist! <3 Tenker på deg! Mistet tanten min i fjor, det er så utrolig vondt. :(

Hanne sa...

Kondolerer, dette var trist..