onsdag 19. desember 2012

Dra meg baklengs ut av fuglekassa

Jeg har vært en heldig vinner av over gjennomsnittet mye energi de siste 8-10 ukene. Om det er kaffen som har gjort det store utslaget, eller om det faktisk er kroppen min som har fungert fint på fem timer søvn, vites ikke. Nå derimot sier det litt stopp. Jeg flyr rundt i min egen lille boble, og føler jeg aldri kan få nok av den myke hodeputa. Nå går riktig nok dagene ikke bort til søvn, men om de hadde gjort det, hadde det trolig ikke hjulpet. Jeg er litt som en liten baby. Søvn avler søvn. 

Det betyr at jeg befinner meg litt i den samme gravidboblen jeg befant meg i de første ukene av svangerskapet. De lange, seige, kjedelige. I tillegg kan kvalmen plutselig velte over meg igjen. I går hadde jeg til og med en periode der jeg følte jeg skulle svime av. Det svartnet rett og slett for meg - flere ganger. Ekstremt ekkelt. Du vil ikke akkurat plante ansiktet ditt i gulvet når du er seks måneder på vei. Du vil forsåvidt aldri plante ansiktet ditt i gulvet når jeg tenker meg om, gravid eller ei. I morgen er det tid for ny time hos jordmor. Det skal bli greit å sjekke blodtrykk og diverse. Noe sier meg at det er litt lavere nå om dagen...

Bortsett fra noen evig-trøtt-i-trynet dager er alt fint. I likhet med dere gleder jeg meg til juleferie og kos. Julaften skal feires hjemme hos oss, og jeg skal igjen lære og forhåpentligvis ikke feile på kjøkkenet. Føler presset hviler på mine skuldre. Vel, for to år siden ble ribba perfekt om jeg skal si det selv. Hva jeg gjorde riktig, aner jeg ikke, men jeg satser på å gå for samme "teknikk" i år.... Årets høydepunkt blir selvsagt å feire med Teo. I fjor var første julaften uten han. Det gikk greit, takket være Nicklas og en snill svigerfamilie, som ikke lot meg få tid til å savne. Allikevel er det jo ingenting som kan slå julefeiring med sitt eget barn. Jeg har sagt det før, og sier det igjen, jula med de små er magisk!

Nå skal jeg straks avgårde til behandling. Det trengs. Forrige uke lå jeg og vrei meg i smerte på benken, men det vil ikke si at jeg gruer meg til i dag. Uansett hvor vondt det er, er det aldri så vondt at det ikke er godt for noe ;-)


Du kan tro Teo og jeg lo høyt. Han har nemlig arvet mammaen sin særs dårlige gode humor!

1 kommentar:

Véronique sa...

Herlig julehilsen :)

Klem