fredag 14. desember 2012

Med bagen på slep

Det er ikke alltid like lett å være en liten gutt på fire år, som skal forholde seg til alt og alle rundt seg. Han har hele veien taklet veldig bra å farte mellom mammaen og pappaen sin. Heldigvis. Det er nok fordi han ikke var mer enn ett lite år når vi flyttet fra hverandre, og dermed ikke husker noe annet. Vi har også vært flinke til å samarbeide og vise at vi er venner - selv i de perioder vi ikke har vært så gode venner (for ja, det har jo vært noen humper på veien). Det som er et viktig poeng er at Teo har hele veien hatt ett hjem. Det er hjemme hos meg. Han bor jo her 70-80% av tiden, og her har han faste rammer og rutiner. Vi har også hatt faste dager hele veien i forhold til samvær, så med tiden har han lært seg dette selv. Går det litt for lang tid mellom hver gang han ser pappaen sin, kommenterer han det. Det er også da savnet kommer. Han er jo vant til å være borte fra pappaen sin, men ikke noe lenger enn en uke mellom hver gang de sees - om det så er noen timer en torsdag ettermiddag, eller en helg. Går det lenger tid, spør han fælt etter pappaen sin. Naturligvis. 


Nå begynner han derimot å bli eldre. Han forstår mer og mer for hver dag som går. Plutselig forstår han sammenhenger i hverdagen. Plutselig skal han bli storebror. Lillesøster skal være hos mamma hele tiden, for det er jo Nicklas som er pappaen hennes. Etterhvert som denne lille jenta kommer til verden vil det nok bli rart å dra fra mamma annenhver helg. Det vil nok jeg oppleve som veldig rart også. Jeg merker allerede at tomrommet etter han blir stadig større for hver helg han er borte. I tillegg kan jeg huske tilbake til da jeg selv var en liten jente. Mine foreldre bodde jo hver for seg de også. Jeg husker veldig godt at det var rart å dra til pappa etter at jeg fikk en lillesøster hjemme hos mamma. Det hadde ingenting med mitt forhold til pappa å gjøre. Det var bare det at jeg følte jeg gikk glipp av alt hjemme hos mamma. Lillesøster fikk jo lov å være der hele tiden! Jeg merker det allerede her hjemme. Han blir mer og mer knyttet til meg. Om det er fordi han skal bli storebror, eller om det er av andre grunner, vet jeg ikke. Jeg nyter selvsagt det gode, tette forholdet våres, som blir stadig enda bedre! 

I går kveld sto Nicklas og jeg på kjøkkenet å lagde kveldsmat. Lille luring kom tuslende inn på kjøkkenet til oss. Han var sulten. Siden han ikke har den største matlysten, får han mat når han ber om det (skal sies at det er svært sjelden han ber om det etter sovetid, heldigvis). Han fikk lov å spise med oss, for deretter å være flink å legge seg. Etter måltidet fant han ikke roen. I fire timer var han urolig. Klokken to sov han søtt, og jeg kunne krype under min gode dyne for natten jeg også. Da han i dag tidlig våknet opp for å dra ut døren med Nicklas, og fikk øye på bagen som var med han til barnehagen, kom tårene. Han ville at jeg skulle hente han. Han ville være sammen med meg. Å stå der, med et påklistret smil om munnen, og si med glade toner at han vil få det så fint, er vanskelig i en sånn situasjon. Fint vil han få det, ingen tvil der. Men det er jo ingenting annet jeg vil enn å hente han selv og ha han her hjemme like mye som lillesøster kommer til å være her. Han gråt forsiktig ut døren, og spurte mange ganger om jeg kunne hente han. Å svare nei da, knuser nesten hjertet mitt. Jeg vil jo så gjerne. Da døren ble lukket bak meg, kom tårene mine. Man føler jo at man avviser sitt eget barn. Samtidig vet man jo at man skal ikke sende barnet sitt avgårde til en gjeng sultne ulver. Jeg vet jo at han vil ha en kjempefin helg! Det er bare det at det er så sjelden han viser den siden av seg selv. At det faktisk kan være litt tøft å være en liten gutt på fire år, som må farte hit og dit annenhver helg. Nicklas ringte meg rett etter levering. Han kjenner meg. Trolig visste han også at jeg lå hjemme å gråt. Han beroliget meg med at de skiftet fokus med én gang de gikk ut av døren, og at Teo sine tårer ble omgjort til smil og gleden over å dra i barnehagen for å leke med gutta :-)


I morgen sees vi heldigvis litt for det. Mormor (min mamma), Teo og jeg skal nemlig på Putti Plutti Pott. På med skjorte, ut å spise, for deretter å dra på teater. I noen få timer skal vi rømme fra virkeligheten, bli fylt med julestemning og kose oss glugg i hjel. Det er godt jeg fikk låne han litt i den anledningen! Noe sier meg at han kommer til å ha en topp helg - omringet med mennesker som er glad i han fra morgen til kveld. Det kommer ikke til å bli et kjedelig øyeblikk. På mange måter er han jo heldig. Det er ikke alle barn som har så mange mennesker rundt seg, som elsker han og setter han høyere enn himmelen. Han har dobbelt opp han - og det vet jeg han nyter :-)

Nå må jeg kaste meg rundt. Bare noen tanker som jeg trengte å få ned på "papiret" en helt vanlig fredag. Jeg titter innom senere - da skal jeg skrive om noe helt annet. Nemlig et hav av kjoler. Vi sees!

2 kommentarer:

Tonje M sa...

Og nå HULKER jeg!!!! Det var akkurat sånn jeg følte det da jeg var liten. Og når du skrev dette begynte jeg å tenke på hva mamma egentlig følte da hun måtte si nei og sende oss avgårde! HULK HULK! Det er tøfft å være mamma, og det er lov å gråte Monica <3 Selv om du selvsagt ved at han kommer til å kose seg med pappan, så er man som mamma redd fordi de små ikke skjønner og at de skal sitte med en følelse av å bli avvist av mamman...

MEN, det er som Nicklas sa: Fokuset ble ganske fort noe annet når de kom ut :) Selvsagt vil han ikke dra fra deg, han vil sikkert ikke dra fra pappan sin etter helgen heller. Barn lever i nuet :)

Hanne sa...

<3 Nydelig skrevet <3