torsdag 10. januar 2013

En dag på sykehuset

Jeg har tilbrakt dagen min på sykehuset. Ikke svangerskapsrelatert altså. Denne gangen var det ryggen. For en tid tilbake fikk jeg innkallelse til ryggklinikken på Moss sykehus. Det sto at jeg skulle få opplæring i forskjellige øvelser fra fysioterapeuter og lære mer om smertemestring. Passe bortkastet, tenkte jeg - i og med at jeg har gått til behandling hos alt fra fysioterpeuter til ostepat av og på de siste 10 årene. Jeg føler jeg har prøvd det meste, for å si det sånn. Til og med healing. Uansett, det viste seg jo at jeg hadde rett. Flere timer av mitt liv kastet jeg ut av vinduet i dag - men jeg vant litt også. 

I nærmere tre timer var det "undervisning" med to forskjellige fysioterapeuter. Det var meg og to andre som deltok. De pratet i tur og orden, og sa mer eller mindre akkurat det samme. Når det kom til smertemestring la de god vekt på at det var ikke noe galt med å ta smertestillende.... Fysisk aktivitet ville også hjelpe kroppen godt. Jaggu. Man trenger jo å være rakettforsker for å forstå det. Vi avsluttet med å gå gjennom diverse øvelser - både styrke og tøying. Alle øvelsene har jeg vært borti mange ganger før. Hver og en av dem var også med i mitt daglige treningsprogram i våres. Jeg lærte kanskje ikke så mye nytt i dag, men jeg var desidert "klassens beste", og det i seg selv er jo et pluss. Aldri før har jeg rukket opp hånden så mye som i dag!


Etter lunsj var det tid for personlig undersøkelse av fysioterapeut. Det er på dette tidspunktet ting begynner å bli kleint. Jeg får beskjed om å kle av meg til undertøyet. Dette kan være ubehagelig i seg selv, men når du da i tillegg er 6,5 måned på vei føles det nesten ut som toppen av ydmykelse. Der sto jeg, fortung som få, i bare undertøyet. Jeg begynner å huske at jeg har vært i denne situasjonen før, med en annen fysioterapeut, og ber dermed til Gud: "Vær så snill, han må ikke si at jeg skal bøye meg fram...". Og så kommer det; "Da kan du stå med rette bein, og ta hendene i bakken!" Herlig! Jeg besto, utrolig nok. Jeg så for meg at jeg rett og slett bare ville tippe framover. Etter det var det tøying til alle mulige kanter. Ene øvelsen gikk til og med ut på at jeg skulle spre beina alt jeg klarte, og så skulle han måle hvor mange cm det var fra fot til fot. HAHA. Asså... Intimsonen min ble tøyd grundig, for å si det pent! Det skal sies at jeg hadde på meg fysioterapeut-vennlige klær for anledningen, som kunne gi meg frie tøyler til uttøying - just in case. Samtidig har jeg vært gjennom dette såpass mange ganger før, så jeg burde visst at behandleren ville ha et ordentlig overblikk uten klær. Blant annet for å kunne kjenne direkte på huden om jeg var like følsom på høyre legg som på venstre - for eksempel. Kleint var det uansett, for hvalrossen (meg) som følte seg nokså naken i meget uflatterende posisjoner...

Navlen har poppet ut. Hvis du lurer, så blir den aldri lik seg selv igjen. Under forrige svangerskap lovte jordmor meg at navlen ville bli helt lik som pre svangerskap. Hun løy, for å si det sånn..

Dagen ble avsluttet med å tappe meg for syv glass med blod. Et par måneder etter fødsel vil jeg bli innkalt igjen. Da for å ta bilder og se hva man kan gjøre videre. Så selvom store deler av dagen var mer eller mindre bortkastet, kom det noe positivt ut av det; ting skjer! Jeg håper med tid og stunder at jeg vil få et svar på hva som feiler meg. Hittil har det vært ulike defuse svar fra ti forskjellige hold. Jeg vil ha ett svar - ett svar å forholde meg til. Det riktige svaret, hva nå enn det er. Denne kroppen skal ikke begrense meg for alltid. Jeg lever kun én gang, og det livet skal leves til det fulle. Neste skritt er å få et konkret svar, og så skal jeg gjøre alt i min makt for å se alle mine muligheter fremfor begrensninger. Jeg skal trene opp kroppen til å samarbeide med meg, i stedet for å jobbe mot meg. Jeg skal oppleve gleden ved smertefrie dager. Bare vent. En vakker dag skal jeg få oppleve det også... Trua er alt jeg har! Først av alt må jeg bare fullføre svangerskapet med hodet hevet, og komme meg gjennom fødselen. Deretter begynner et nytt kapittel. Som tobarnsmamma. Det er den beste motivasjonen. Jeg må jo fungere optimalt for mine barn!


Nå er jeg hjemme igjen. Skjørt og strømpebukse er erstattet med joggisen og sports-BH. Dødssliten i kroppen etter å ha sittet på pinnestoler i så og si hele dag. Jeg måtte velte meg ut av bilen i stad. Så passe dumt ut! Resten av ettermiddagen er satt av til absolutt ingenting. Jeg hadde store planer om å være sosial, men nå tror jeg rett og slett bare at jeg blir hjemme og slapper av. Teo tilbringer ettermiddagen med pappaen sin nemlig. Fram til han kommer hjem igjen har jeg ingen forpliktelser. Jeg skal derfor se på søppel-TV og spise sjokoladekakerøre til middag. Kun fordi jeg føler for det! I morgen har jeg time hos fysioterapeuten min.. Hun blir nok overrasket over alt det nye jeg har lært i dag ;-)

PS: Om noen dager er det et par av dere som får smokker fra MAM (ja, dette er jo en mammablogg) tilsendt hjem i posten. Kanskje er det deg? Ta en titt her for mer info!

3 kommentarer:

Hege sa...

Trodde ikke navelen min skulle bli som før heller men har blitt ganske så lik som før.. Kanskje den blir det denne gangen for deg og......

Usj.. den bend-over-opplevelsen.. Veit akkurat hvordan du hadde det..

Anonym sa...

Morsomt å følge bloggen din! Du skriver fantastisk bra!

Lurte på hvor du har funnet sommerfugel lampen til vesle jenta? Kjempe fin, ønsker meg sånn til jenterommet her også ;-)

Hilsen fast leser

Monica Jensen sa...

Hege:
Jasså, så du er en heldig vinner av en normal navel etter fødsel? Dæven, noen som har det :)

Anonym:
Tusen takk for hyggelig kommentar <3 Du aner ikke hvor mye det varmer!

Jeg har ikke funnet den enda :/ men har hørt rykter om at den er å få kjøpt på living :))