mandag 7. januar 2013

Når 12 uker føles ut som en evighet

Å slå ut håret og være en skikkelig tullemamma sammen med han lille morroklumpen i huset - det skulle jeg få svi for. Det er så slitsomt å leve et liv der man hele tiden må ta hensyn til egen kropp. Nå er jeg riktig nok gravid, og sånn er det for gravide, men ja - jeg hadde det jo sånn før svangerskapet også. Holdt ikke å være supermorsom mamma en liten stund, når resten av dagen mer eller mindre ble ødelagt. Nicklas trøster meg med at Teo ikke merker det i like stor grad som jeg tror. Det faktum at mammaen hans er et dråg. Allikevel får jeg innmari dårlig samvittighet, for jeg merker jo at mine ubehag påvirker meg som både mamma og kjæreste!


I går lå jeg nemlig mer eller mindre rett ut, med vondt i både mage og rygg. Jeg måtte ta smertestillende, og jeg måtte klage litt. Jeg har virkelig fått kjenne på disse berømte kynnerene dette svangerskapet. Nå er de ikke bare plagsomme, nå er de ordentlig ubehagelige. I tillegg til nedpress og en meget aktiv frøken i magen, kan det til tider bli litt for mye. Jeg føler meg fanget i min egen kropp. Det var i hvertfall den følelsen jeg kjente litt på i går kveld. Plutselig føltes 12 hele uker ut som en evighet. Misforstå meg rett, jeg elsker sparkene og bevegelsene hennes. Allikevel føles det ut som hun ligger rett under huden, og det gjør til tider vondt . Hvordan blir det da fremover? Hun blir jo ikke akkurat mindre ettersom ukene går! Oppå dette lever jo bekkenet mitt sitt eget liv!

Det er godt jeg har en ekstremt omtenksom kjæreste. Som i tillegg er fantastisk flink til å dra meg opp når jeg føler meg nedfor. Som ser mine behov, og aldri gir meg dårlig samvittighet. Som sier de rette ordene når jeg så sårt trenger å høre dem. Ord som; "Monica, du er en god mamma!" Jeg vet jo at jeg er det, men på dårlige dager er det ikke akkurat supermom jeg kaller meg selv. Heldigvis er jeg ganske sikker på at jeg er strengere med meg selv enn hva jeg trenger å være. Jeg tror jeg er mer tålmodig enn hva jeg føler at jeg er. Jeg gir nok mye mer av meg selv enn hva jeg tror jeg gjør også. Jeg har jo en fornøyd sønn - og det burde roe ned både samvittigheten min og mammahjertet mitt. Allikevel så er jo jeg min største fiende, på flere måter enn én!


Jeg har en fantastisk kjæreste som virkelig er bonuspappa nummer 1. Han sier at han gjør slik enhver person ville gjort i han sin situasjon. Det er feil. Han gjør så mye mer. Han gir så mye av seg selv. Han er rett og slett fantastisk. Han danker enhver "stepappa" ned i støvlene - og også mange pappaer. Han fortjener virkelig all skryt han kan få. Og nettopp takket være han blir nok ikke Teo påvirket så mye av mine dårlige dager. Jeg føler meg som verdens heldigste jente - nettopp fordi jeg får lov å dele livet mitt med disse to guttene som betyr uendelig mye for meg!

I dag har jeg gjort ingenting, med god samvittighet - til en forandring. Jeg har ladet batteriene og jeg har hvilt kroppen, slik at jeg kan være den mammaen og kjæresten jeg ønsker å være senere i dag. Ærender gjør seg derimot ikke av seg selv, så nå skal jeg få gjort det som må gjøres, før det er barnehagehenting og middagslaging på timeplanen :-) Go to go!

3 kommentarer:

Jona sa...

Lade batteriene dine med god samvittighet du Monica! Og prøv Magnesium-tilskudd mot kynnere hvis ikke du har gjort det allerede. Jeg merket stor forbedring allerede to dager etter jeg begynte å ta dem, og nå kjenner jeg det med en gang hvis jeg glemmer det -så kommer de vonde kynnerene med en gang! Virkelig verdt å teste :)

Stor klem fra Berlin!

Monica Jensen sa...

Tusen takk for tipset! Det skal jeg virkelig prøve ut :))

Stor klem tilbake <3

Frøken K sa...

Nå må du prøve å huske tipset du gav meg.. beina på bordet, sov når du kan og slapp av!!!
Jeg var jo SÅ skråsikker på at jeg ville gå minst en uke over tiden.. Dagen etter termin gikk vannet og vios hadde jeg ikke sovet på evigheter og var våken i nesten to døgn før jeg fikk lukket øynene.. Hehe. Det er enda 12 uker til, men tror du trenger mer øvelse på og ikke ha dårlig samvittighet, hehe :-)

Og ps; du høres ut som en supergøy mamma!!