fredag 18. januar 2013

Når man ikke strekker til

Klokken er 13. Jeg ligger fortsatt i sengen. I dag er jeg mer ødelagt enn på lenge. Både i hodet og kroppen. Jeg merker så ofte at jeg presser kroppen akkurat litt for langt. At den sier stopp hakket før jeg gjør det. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er omvendt, men det er ikke det. Det er så mye jeg vil gjøre. Det er så mye jeg vil ordne. Jeg vil strekke til på alle mulige måter, og ender derfor opp med og ikke høre på kroppens signaler; som for eksempel et bein som ikke vil holde meg oppe når jeg tråkker ned, en mage som er så stram at det gjør vondt, et bekken som føles ut som det står i brann... I går kveld skreik hele kroppen min. Jeg presset meg ikke bare litt lenger. Jeg presset meg alt for langt. Måtte bare. Skulle bare. Ville bare. Endte opp med at jeg ikke kom noen vei i det hele tatt, til syvende og sist. Kjæresten måtte sette ned foten, men da var det allerede alt for sent!

Hjernen min jobber 24/7. Jeg tenker på alt som må gjøres hele tiden. Alt som gjenstår. Alt jeg vil klare selv. Jeg klarer ikke å slappe av på grunn av disse tankene. Nå har jeg vel innsett at jeg må trekke meg unna visse prosjekter. Kjæresten har sagt at han skal ordne det. Når han sier det, mener han det. Jeg må rett og slett bare gi fra meg kontrollen, og trekke meg unna med god samvittighet. Hvorfor jeg tror jeg kan løfte tunge skap i utgangspunktet er jo helt på trynet. Som han sier, han har kompiser som kan hjelpe til med sånt!

Det er vel følelsen av og ikke strekke til, som slår til. Jeg kjenner så ofte på den følelsen. Jeg føler så ofte at jeg ikke er bra nok. Den følelsen er virkelig tilstedeværende i dag. Kroppen gjør så vondt at jeg sliter med å bevege meg. Tårene triller så fort jeg blunker. Jeg føler meg helt utslitt - og det igjen går utover dem hjemme. Når de forsvant ut døren i dag tidlig, trakk jeg dyna over hodet og lot meg selv gråte. Jeg er så lei av og hele tiden være på halv12. Jeg er så lei av at jeg ikke klarer å ta imot hjelp med god samvittighet. Akkurat nå er jeg også så lei av å være gravid, og kan ikke forstå at det er 10 uker igjen. Jeg kjenner spark fra datteren min. Åh, som jeg gleder meg til å holde hun i armene mine! Jeg håper for all del hun har det bra der inne, på tross av at mammaen hennes skulle så gjerne ønske at hun var superwoman - og får seg slag etter slag i ansiktet når hun innser at hun bare er Monica Jensen..


Som dere kanskje skjønner har jeg en dårlig dag i dag. Heldigvis er det sjelden jeg føler meg så nedfor som akkurat i dag. Man blir litt motløs når man så vidt klarer å gå fra sengen og inn på badet. Jeg har derfor isolert meg litt - akkurat i dag. Skrudd telefonen på lydløst og nektet å se på den. Utilgjengelig skal jeg være en liten stund til, frem til det er tid for å hente i barnehagen. Da skal ansiktet på plass, i likhet med smilet. Akkurat nå forstår jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å karre meg bort til barnehagen.. Kroppen min vil jo ikke samarbeide!

Dagen er holdt av til å synes synd på meg selv. Ettermiddagen er holdt av til å kose meg med Teo. Vi skal kose oss med pitabrød med masse digg i - hans nye favoritt på middagsfronten. Vi skal slappe av i sofaen med fredagsunderholdning på TV-en. Heldigvis har jeg en sønn som er blitt såpass stor at han forstår når mamma trenger litt ekstra hjelp - og synes til og med det er gøy å kunne gi meg den lille ekstra hjelpen. Det er gull verdt i disse dager!

Jeg titter innom senere i kveld med smokkevinnertrekningen. Det skal være litt mer positivt enn dette, jeg lover ;-) Jeg hater egentlig å publisere så sårbare innlegg. Heldigvis er det svært sjelden jeg føler meg så sårbar også. Første gang hittil i svangerskapet at jeg har vært så nedfor, faktisk. Kanskje det er kroppen som gir meg en liten reaksjon på alt som har skjedd de siste månedene.. Jeg har jo alltid lagt vekt på at dette er en ærlig blogg. Det vil ikke si at jeg deler alt, men det er allikevel greit å dele litt grå dager også, og ikke bare solskinnsdagene - som det heldigvis er flest av i disse dager, smerter eller ei. Vi sees senere, vi :-)

3 kommentarer:

Jona (Mammalivet i Berlin) sa...

Uff ikke noe stas med dårlige dager. Høres virkelig ut som du bare MÅ ta det med ro og skru ned forventningene til deg selv noen hakk, slik at ikke du blir helt fullstendig utslitt. Jeg vet man vil rekke alt, klare alt selv osv. Men du skal jo tross alt ta vare på en helt nyfødt lita jente snart, og det krever jo sitt! Så prøøøv snuppa. Prøv å la kjæresten og andre rundt deg ta over litt mer av oppgavene. Gjør noe godt for deg selv, fordi DU FORTJENER DET! Kroppen din jobber på spreng ved å lage et nytt menneske! <3

Cecilie rørvik sa...

God bedring! Husk : Du er god nok! Vi føler alle på den "ikke strekke til" følelsen som foreldre.. Men barnet ditt kjenner deg jo akkurat som du er, og du er god nok! Ta hensyn til kroppen, og la deg selv få "lov" til å bare være. Ikke måtte "gjøre" hele tiden! God bedring og lytt til kroppen. Den er ofte mer ærlig enn hodet ;) hehe..

kos deg med gutta i helga, og takk for at du deler. Jeg er helt sikker på at mange er enige med meg når jeg sier at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hadde selv bekkenløsning med jenta mi, og en ting MÅ du huske:
Du har 10 uker igjen av svangerskapet! MEN bekkenet skal du ha til du blir 100! Eller kanskje 98år da..? ;) Get the point! Slow down Monica! TA vare på kroppen din. Plei deg selv, og la gutta jobbe litt mer de siste 10 ukene. Det går helt fint det vettu! :)

God helg søta :)

Skriblerina sa...

Hei jeg har ofte hatt følelsen av at jeg ikke strekker til denne høsten, så du er ikke alene :) Jeg håper resten av helgen din blir bedre og at du koser deg masse med guttene dine :)