fredag 22. februar 2013

Noia

Noia. Kvalmen kommer veltende over meg. Skikkelig noia. Plutselig gikk det opp for meg at jeg skal føde. Jeg skal føde et barn for andre gang i mitt liv. Man kommer ikke utenom det. Barnet har én utgang, og selvom jeg krysser beina, så jobber hele kroppen mot en fødsel. Null kontroll. Du har virkelig null kontroll. Jeg opplevde det som skremmende forrige gang. Nå blir jeg kvalm. Både når jeg tenker på smertene jeg skal igjennom igjen, og ikke minst følelsen av panikk som følger med den null-kontroll-biten. Hjelp!

Første halvdel av svangerskapet fortrengte jeg den derre føde-biten. Det var så langt fram i tid at det hele føltes uvirkelig. Jeg sa jeg gruet meg, men i virkeligheten ofret jeg det få tanker. Ukene gikk, og noen slo meg tydeligvis kraftig i hodet på veien. Plutselig gledet jeg meg. Jeg så fram til fødsel. Spenningen, adrenalinkicket, hele opplevelsen. For ja, det er det største du kan oppleve. Så var vi på sykehuset i dag. En dame hylgråt borti gangen, samtidig som hun ropte "du kan ikke skjønne hvor vondt jeg har det". Jeg gliste litt. For jeg skjønte. Deretter var det tid for ultralyd. De eviglange ukene jeg følte jeg hadde foran meg, føltes plutselig som bittesmå uker. Jeg innså at hun kan være her når som helst - hvis man setter det litt på spissen. Så slo hukommelsen til. Smertene. Hvor jævlig vondt det er. Du skal faktisk presse ut et menneske av...nei, vet du hva. Det burde jo i teorien ikke være mulig?! Vet du at mennesker er det dyret som er dårligst laget til å føde? Det er faktisk på grensen til unormalt, sammenlignet med andre dyrearter. Jeg skjønner hvorfor. For akkurat nå forstår ikke jeg at jeg skal klare det igjen. Jeg forstår ikke at jeg har klart det noen gang!

Å ha babyen der inne for alltid har jeg ikke så veldig lyst til. Selvom panikken river tak i meg nå, har jeg jo trossalt gått gravid såpass lenge at jeg begynner å bli lei. Jeg tror heller ikke det er et alternativ å ha hun der inne for alltid... Ta keisersnitt vil jeg helst ikke oppleve. Det er minst like skremmende i mine øyne. Da gjenstår én ting. Å fytti katta, jeg vet ikke om jeg tør! 

Så nå sitter jeg her. Kvalm, uvel og med hetetokter som velter over meg. Her må det seriøs godsnakking til for å få meg til å føde igjen. Plutselig føler jeg meg liten. Livredd. Overhodet ikke klar. Hjelp! Jeg håper dette bare er . En følelse jeg sitter med akkurat . Om bare noen dager gleder jeg meg igjen. Jeg er jo så heldig. Det er jo faktisk det vondeste største jeg noen gang skal oppleve! I mellomtiden må jeg fokusere på de små babyklærne som ligger klare, på en storebror som gleder seg noe innmari, på en pappa som er superspent - og ikke minst på meg selv; som nesten ikke klarer å vente med å få hilse på datteren min 

Monica, dette skal du klare. Du har rett og slett ikke noe valg.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Det er klart at du klarer:-). Av en eller annen grunn så klarer man det. vips så er det over, og så glemmer man. vi mennesker er rare:-):-). Klem fra mamma

Hanna sa...

Huff, kan forestille meg at det er skremmende, men du klarer det! Du har jo klart det en gang, folk klarer det hver dag, og så sitter du igjen med en nydelig datter! Lykke til, du er bra! =D

Anonym sa...

Istedet for å fokusere på den smertefulle prosessen, tenk på målet. Hver gang tankene om smertene tar over, tenk på det øyeblikket du får den lille på brystet og det hele er over. Dårlig rustet til å føde eller ikke, du har klart det før (!!) - fødsel nr to er statistisk sett mye enklere - og ikke minst, det er en gave å kunne bære frem et liv!! Ikke alle kan. Du har forhåpentligvis en enklere fødsel i vente denne gangen, og opplevelsen er ikke så skummel og ny, du er godt rustet (både fysisk, men ikke minst psykisk) til å føde den lille jenta di. Sett deg daglige mål, pakk sykehusbaggen snart og tenk på det overordnede målet: datteren din!!

mariannebeate.com sa...

uææ... nå begynner jeg å grue meg også! Hadde du epidural forrige gang?

Monica Jensen sa...

Jeg har jo klart det før, og vet jeg skal klare det igjen. Det er jo det største jeg har opplevd også, så en liten bit av meg gleder meg jo også :) Panikken river bare tak i meg innimellom. Prøver og ikke fokusere på smertene, men aaaav og til så draes tankene dit uansett om jeg vil det eller ei :)

Monica Jensen sa...

Jeg fikk epidural forrige gang ja :) Han satt fast og var stjernekikker, så for at de skulle få gjort de nødvendige inngrepene måtte jeg ha epidural (jeg var ikke vond å be heller foråsidetsånn). Denne gangen håper jeg på en mer naturlig fødsel, uten epidural - men jeg er absolutt ikke fremmed for den type smertestillende igjen hvis jeg føler det er nødvendig :)

Må understreke at den ga meg bare en pause. Så fort epiduralen ble dempet og dryppet ble satt på for fullt, var det minst like intenst igjen. Ulempen var at jeg ikke klarte å jobbe MED kroppen på samme måte som jeg ville gjort uten epidural. Derfor vil jeg helst styre unna den type bedøvelse denne gangen :)

Men vi får se ;)

Anonym sa...

Nå skal jeg ikke bagatellisere det å føde, for jeg har ingen problemer med å tro deg på at det er det vondeste man kan oppleve! Men som en oppmuntring så kan du jo tenke at det kunne vært værre!

Ref: http://www.livescience.com/699-painful-realities-hyena-sex.html

De er hakket dårligere tilpasset å føde enn det mennesker er.

mariannebeate.com sa...

huff, hørtes ut som en tøff fødsel. Jeg er en kjempepyse så jeg tror jeg sier ja takk til all smertelindring jeg kan få ;-) Lykke til i alle fall! Det blir forhåpentligvis en bedre fødsel denne gangen.