tirsdag 5. mars 2013

Fostervann?

Jeg sto i parkeringhuset til Rikshospitalet etter å ha besøkt en venninne som ligger der, da jeg kjente det rant nedover lårene mine. Vi var fire venninner som sto og pratet. De la nok merke til at jeg ble nokså anstrengt i ansiktet, men jeg måtte fort få orden på mine egne tanker før jeg sa noe. "Jeg ble våt nedover låra...", tror jeg til slutt hoppet ut av munnen min. Jentene tok jakker rundt meg og buksa ble dratt ned. Helt blankt. Siden vi var like ved Ullevål sykehus tok jeg en telefon til dem. Med tanke på helgens vondter, og ikke minst det faktum at hodet ikke er hundre prosent festet, er det greit med en sjekk for mye enn en for lite. De ville selvsagt ha meg inn med én gang, og lovet meg at ventetiden ikke var lang. Hadde de sagt noe annet er det stor fare for at jeg hadde vært min egen lege og sendt meg selv hjem, da jeg virkelig _hater_ ventetiden på et sykehus...! 

Verdens snilleste Tonje ble med meg til Ullevål. Det fortsatte å renne, så jeg ble fort tildelt et bind. Jeg satt med ctg av og på i tre(!) timer. Blodtrykket mitt ble målt. To urinprøver ble tatt. Tempen ble tatt tre ganger. Blodprøver ble tatt... Sukker i urinen. Misforstå meg rett, det er ikke verdens største problem nå på slutten, men med tanke på forrige svangerskap har jeg jobbet hardt for og ikke havne der igjen. Jeg har motstått så mange fristelser. Nå derimot må jeg tydeligvis motstå enda flere fristelser, for der var det utslag av sukker i begge urinprøvene, og jeg må videre for å ta clukosebelastningstest (for å undersøke om jeg har utviklet svangerskapsdiabetes). Blodtrykket mitt var høyt. Det har gått fra å være lavt hele svangerskapet, til nå høyt. Forrige gang endte det med svangerskapsforgiftning. Selvom jeg ikke skal ta sorgene på forskudd, ble dagen så lang og tankene så mange, så rett før Nicklas hentet meg rundt klokken 20(!) på kvelden måtte jeg la tårene trille foran jordmor. Jeg fikk en plutselig deja vu følelse fra forrige svangerskap og fødsel, der kontrollene var hyppige og plagene var mange. Pluss på smerter som til tider er altoppslukende, så kan det hele føles litt i overkant. Plutselig satt jeg med følelen av at jeg skulle gå gravid for alltid..!

Ultralyden og tiden inne hos legen viste derimot at det ikke var fostervann. Det var en utrolig stor betryggelse, for ellers hadde jeg blitt lagt inn på dagen, og det hadde trolig blitt igangsettelse av fødsel (noe jeg helst vil unngå). Vi hadde også måttet ligge på barsel i flere dager, og de hadde tatt hyppige prøver av baby M fram til vi hadde fått lov å reise hjem. Det absolutt beste er at hun er i magen en liten stund til. Vekten hennes var heldigvis veldig tilfredstillende. Hun har hentet seg litt inn :-) Jeg har merket godt at hun har vokst i magen de to siste ukene. Nå er hun estimert til å være 3200 gram ved termin, i stedet for 2900 gram. Det er godt å høre for to bekymrede foreldre :-) Hun var også aktiv og viste tydelige trivselstegn! Det legen derimot ikke likte var den høye pulsen hennes. Hun hadde en puls på gjennomsnittelig 170. Det kan tyde på at hun er stresset - og det kan skyldes at jeg for eksempel har en infeksjon i kroppen (vi venter på prøvesvarene). Rett før jeg skulle dra hjem, fikk jeg beskjed om at hvis pulsen ikke stabiliserte seg måtte jeg bli igjen på sykehuset. Heldigvis roet hun seg i siste liten, og pulsen falt til 130 - og holdt seg der!

Allerede førstkommende torsdag skal jeg tilbake på ny kontroll på sykehuset. Noe sier meg at jeg rekker å bli passe drittlei sykehuset før fødselen setter i gang denne gangen også...! Det er uansett betryggende å se at de passer på henne, og at de tar alle avvik på alvor! 

I dag har jeg bare slappet av. Nå skal jeg straks videre til barnehagen. Det er en liten gutt som helst ville være hjemme med mammaen sin i dag, men siden jeg visste at jeg ikke hadde vært mye til selskap, lovet jeg at jeg kunne hente han tidlig i stedet. Dagen min har jeg brukt til ingenting. Kroppen er så vond, så det har vært veldig godt og ikke forholde seg til noe annet eller noen andre enn meg selv denne formiddagen. Nå gleder jeg meg bare til ettermiddagen kommer. Kos med Teo, etterfulgt av kos i verdens beste armkrok. De to guttene mine er virkelig gull verdt :-)

3 kommentarer:

Jenny sa...

Huff, litt for mye spenning....

Håper det blir en litt rolig periode framover på deg!


Stor klem fra meg :-)

Jona (Mammalivet i Berlin) sa...

Uff kjære deg, dette var litt for mye action! Håper ting roer seg slik at du kan nyte de siste ukene med babyjenta i magen. Godt at det ikke var fostervann da, slik at hun kan bli innenfor magen litt til.
Skjønner godt at tårene trillet på slutten av dagen. Sender deg en stor klem!

Anonym sa...

Usj da!
Krysser fingrene for at dere får noen rolige og fine uker fremover og at lille vil være i magen noen uker til :-)
Jeg har bikket 30 uker i dag og er misunnelig på deg og alle andre som er lenger enn meg...
Klem til deg :-)
-Ina