torsdag 21. mars 2013

Påskefrokost

I dag var hele vår lille familie ute av døren før halv åtte. Det var tid for den årlige påskefrokosten i barnehagen, og det kunne vi jo ikke gå glipp av. Det er alltid stas for de små å ha med foreldre på sånne arrangementer. Jeg vet i hvertfall at Teo synes det er stas - på tross av at han er mest opptatt av å løpe rundt med kompiser slik han ellers også gjør :-)

På sånne dager har man tid til å skravle med de andre foreldrene. Det er hyggelig, synes jeg. Det blir ofte ikke mye tid til det i forbindelse med henting og levering. Etter hvert som ungene blir større, jo mer kontakt får man med de enkelte foreldrene. Det blir overnatting, det blir ettermiddagslek - barna blir rett og slett mer sosiale utenfor barnehagen. Da er det fint at man får muligheten til å bli bedre kjent i barnehagen, for eksempel under påskefrokosten! 


Ellers er barn herlig ærlige. Og ikke minst veldig opptatt av bebiser som gjemmer seg i mager. Det er klart det er fascinerende. Det er noe ukjent. Noe rart. Tenk det, at et bittelite menneske gjemmer seg i magen min - jeg forstår godt at små barn lar seg fascinere litt ekstra av det!

"Nå må jo du veie hvertfall over 100 kg!", fikk jeg høre i dag. Jo, takk du. Tidenes kompliment! En annen påpekte at magen min bare ble mindre og mindre. Mens et tredje barn kunne ikke få understrekt nok hvor stor magen min var blitt - og at alt jeg spiste, det spiste også bebisen. På dette tidspunktet hadde jeg et helt rundstykke rullende rundt inni munnen. Er det ikke fulle folk og små barn som sier sannheten? ;-)

Når jeg skulle hjemover var det en liten gutt som hadde brukt opp mye av energilageret sitt. Sånn er det når man bruker to timer kun på å løpe. Jeg hadde trolig vært død på samme tidspunkt..! Han ville derfor være med mamma hjem. Da er det vanskelig å snu ryggen til og forsvinne ut døren. Jeg husker så godt tilbake til da han var en fersk barnehagegutt. Krokodilletårer og sår gråt hver morgen. Helt forferdelig for mammahjertet. Jeg satt i bilen utenfor og gråt, før jeg dro videre på jobb, og visste at jeg ikke var tilbake før 8-9 timer senere. Forferdelig! Det er i strid mot alle mine instinkter; å forlate mitt eget gråtende barn. I dag hadde jeg heldigvis god tid, og fikk avledet med lek. Da det var på tide å dra hjemover hadde han så vidt tid til å si hadet. Da er det litt lettere å pakke sammen tingene sine og smyge seg ut døren :-)

Resten av dagen min er stappfull med planer. Neida. Jeg skal ruge, og ikke minst lade batteriene litt. Må jo gjøre det nå mens jeg kan. Om ikke lenge er det full rulle døgnet rundt ;-)

Ingen kommentarer: