torsdag 21. mars 2013

Så klar som jeg kan få blitt

Jeg hører flere si det samme; at de ikke følte seg 100% klar når de ventet nummer to. Sånn føler jeg det også. Jeg er så klar som jeg kan få blitt, for å si det sånn, men 100% klar for det jeg har i vente tror jeg ikke at jeg blir før jeg har den lille tulla i armene mine. Altså en stor kontrast fra forrige svangerskap, da jeg var mer enn klar flere uker i forveien. Hvorfor er det sånn?

Med nummer én vet man strengt talt ikke hva man går til. Selvom det er innmari koselig med en nyfødt bebis i hus, så er det slitsomt også. Det vet man når man venter nummer to (eller tre..). I tillegg har man da ett barn fra før av, og med det følger det med visse tanker og bekymringer. Er det nok av meg til begge to? Vil jeg elsker dem like høyt? Vil storebror føle seg glemt? Hvordan er hun? Hva hvis...? Misforstå meg rett, jeg hadde nok av tanker som vandret i forrige svangerskap også. Forskjellen nå er at jeg har en liten en fra før av, som også skal bli tatt hensyn til. Forrige gang kunne jeg forsvinne helt inn i babyboblen og kun fokusere på det nyfødte nurket. Ta ting i mitt eget tempo. Denne gangen må storebror stå minst like mye i fokus - og med det følger det med mange tanker!

Min aller første venninne og meg selv for snaaaart 26 år siden

Fødselen. Jeg gruet meg til forrige fødsel. Jeg, i likhet med alle andre, har jo hørt hvor forferdelig vondt det er. Allikevel kunne jeg ikke forstå hvor vondt det faktisk er, før jeg sto midt oppi det - og kastet opp på jordmor på grunn av de sterke smertene. Nå skal jeg snart oppleve det igjen. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er det største jeg noensinne har opplevd. Derfor er det en del av meg som gleder seg. Den andre delen av meg er livredd. Skal jeg virkelig gjennom det igjen? Jeg er så redd for at panikken skal velte over meg denne gangen også. Følelsen av å miste kontrollen over egen kropp. Bli oppslukt av smertene, og oppriktig talt tro at man skal være i fødsel helt til man dør.. Jeg grugleder meg til hele opplevelsen!

Nå nærmer det seg fødsel og en ny tilværelse med store skritt. Jeg er klar. Virkelig. Jeg er ikke 100% klar, men jeg er så klar som jeg kan få blitt. Så; bring it. Kom ut, lille venn! 

4 kommentarer:

Annette sa...

Jeg har også følt litt sånn i dette svangerskapet. Så leste jeg en artikkel på Mammanett nylig, som går ut på det samme og som beskrev følelsene så spot on! Men så har jeg mange venninner med to barn som sier at alt faller naturlig når barnet blir født, og at det er meeer enn nok med kjærlighet til begge to. Det jeg har vært mest redd for er nettopp om jeg kan bli like glad i den jenta jeg venter, som jeg ble i førstemann. Jeg har ikke hatt samme glede av svangerskapet denne gangen og skjønte ikke hvorfor. Jeg har alltid ville ha to barn. Så leste jeg artikkelen og så var mye egentlig veldig logisk.

Anonym sa...

Heisann :)
Vet akkurat hvordan du har det, bortsett fra at mi første kom med keisersnitt, og jeg bare gruer meg til fødsel ( dvs smertene) Er kommet til uke 38 nå, så skal bli uendelig godt når jeg har lillegutt i armene :)
Ønsker deg lykke til fremover og god påske :)

Hege.

veronica sa...

Skjønner hva du mener! Tenkte akkurat det samme som deg da jeg ventet min nr.2. Men jeg skal love deg at det var mer enn nok plass i hjertet til tulle nr.2, som nå er 5 mnd:-) Hun ble lagt på brystet mitt og hun var MIN fra første stund:-)

Er nok helt vanlige bekymringer du har ang å få nr.2. Jeg tenkte også mange "hvis om" tanker. Hva om lille får kolikk f.eks? Med førstemann kan man konsentrere seg om det og KUN det...Vel, vi fikk kolikk på minstetulla, vi! Virkelig en hektisk og slitsom periode, men det gikk det og:-)

Lykke til!! Er så spennende å følge med på andre småbarnsmødre! Vi er en egen rase, vet du;-D

Frøken K sa...

Misforstå meg rett; men jeg skulle ønske at jeg nøt den siste tiden pittelitt mer og SLAPPET AV før hun kom. Jeg koser meg glugg ihjel med henne altså, men jiiiiises.
Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske jeg koste meg enda litt mere den siste tiden med bare meg selv å tenke på og ikke var så utålmodig. Vannet gikk tross alt dagen etter termin, hehe.