tirsdag 16. april 2013

Tanker i ettertid

Det tok meg noen dager å summe meg etter fødselen. Da jeg fødte Teo tok det meg noen minutter. Jeg var så utmattet, banket opp og kjørt etter en lang og hard fødsel, at jeg rett og slett ikke var i stand til å huske den når det hele var overstått. Fortsatt, den dag i dag, er det brøkdeler jeg husker fra de siste seks timene. Jeg forsto rett og slett ikke hva jeg nettopp hadde opplevd, og dermed var det også lett å legge det bak meg idet sekundet det hele var overstått. Denne gangen husket jeg derimot alt - hver eneste rie - hver eneste smerte. Det tok noen dager å glemme..


Nå, når jeg ser tilbake på det, hadde jeg en fantastisk fødselsopplevelse. Jeg jobbet med kroppen min. Mia og jeg samarbeidet om å få hun ut. Vi var på lag! Fra første vonde rie og fram til hun var ute gikk det i underkant av fem timer. Jeg rakk aldri å slite meg ut. Jeg ble ikke utmattet, og hadde til og med et lager med energi når det hele var overstått. På mange måter vil jeg si at jeg hadde en drømmefødsel. Den gikk stille og rolig for seg, der Nicklas og jeg var mye alene. Han hjalp meg gjennom riene, og den mest brukte smertelindringen var varmt vann og massasje. Lite skriking og mye pusting (med unntak av halvtimen der jeg åpnet meg fra 6cm til 10cm på null komma nix - da var det mye skrik og lite pusting følte jeg;-)). Jeg sitter rett og slett igjen med en god følelse og en fin opplevelse. Det kan jeg si nå, fjorten dager senere :-)

Jeg understrekte veldig både under fødselen og i dagene etterpå at jeg aldri skulle gjøre noe sånt igjen. Aldri - under noen omstendigheter. Etter noen dager endret det seg til at jeg muligens kunne gjøre det igjen, om noen år, når alt var glemt. I svake øyeblikk nå tenker jeg at jeg jo gjøre det igjen. For en opplevelse! Så får jeg en natt med lite søvn og sprengte bryst, og da tenker jeg mer fornuftig igjen; vi drøyer´n noen år og ser an hva vi føler for da. Jeg tror det sistnevnte er en fornuftig tanke ;-)

Nå skal jeg først og fremst nyte mine to friske, fine barn, min kjekke kjæreste og vår lille familie på fire - og så får vi rett og slett se hva fremtiden bringer. Men jeg har jo alltid drømt om en stor familie 

Ingen kommentarer: