søndag 12. mai 2013

Fortvilelse


Ikke rart hun er selskapssyk. Etter ni måneder i magen, er det jo inntil mammaen sin hun vil være. Kroppskontakt. Spesielt på kveldstid. Ellers i døgnet sover hun fint hvor som helst. I kveld bestemte jeg meg for å vise henne at vuggen er trygg, også på kveldstid. Jeg satt ved siden av henne, med ansiktet mitt nærme hennes, samtidig som jeg holdt hendene mine trygt plassert oppå den lille kroppen hennes. Jeg var der og passet på. "Shhhh", hvisket jeg, "mamma er her". Mia var ikke enig, og mammahjertet fikk vondt. Hun er jo bare 5,5 uke. Klart hun ikke vil sove i vuggen alene, når hun har en varm armkrok å ligge i. Jeg tok hun opp, holdt hun tett inntil meg, og hun roet seg. Sovnet gjorde hun derimot ikke.

Tiden gikk, og hun gikk fra trøtt, til overtrøtt. Da er det gjort. En hylende jente, som overhodet ikke finner roen. Jeg får lyst til å gråte da jeg også. Å se hun utslitt og så fortvilet gjør vondt for en sårbar mamma som prøver å gjøre sitt beste. Av og til føler jeg at jeg ikke strekker til på noen områder - verken som mamma til en liten nyfødt jente, som mamma til en tullete fireåring eller som kjæresten til mannen. Jeg vet jeg kan være alt for streng mot meg selv!

Hvorfor måtte jeg teste ut vuggen? Kunne hun ikke bare sovne søtt i armene mine i kveld, slik hun gjør hver kveld ellers?

1 kommentar:

Frøken K sa...

Snille deg.. jeg husker det så altfor godt, hvordan utilstrekkeligheten var så overveldende den første tiden. Den er der jo i noen grad enda, men oi.. så sårbar jeg var de første månedene!

Du er den beste mammaen for lille, nydelige jenten din! Og du holder fortsatt på å bli kjent med den nydelige skapningen din!

Ikke vær så hard mot deg selv, prøv heller å nyte at du er den store tryggheten i livet hennes, selv om man alltid trenger litt frie armer.. hehe.
Heldigvis og uheldigvis forandrer disse små seg hele tiden, så kanskje hun snart trives i vuggen sin på kveldstid også?