lørdag 11. mai 2013

Når morgenstund har gull i munn

Vanligvis starter dagene her rundt klokken seks. Da kommer storebror inn på rommet vårt med et brak, lillesøster leter iherdig etter puppen og dagen er igang. I dag derimot våknet vi verken til babygråt eller abligøyer fra fireåringen. Vi våknet av at sollyset fylte hele soverommet (de såkalt lystette gardinene våres svikter oss med andre ord). Jeg så på klokken og til min overraskelse var den litt over halv ni. Kryss i taket og alt det der. Det hører til sjeldenhetene at Teo sover såpass lenge. Jeg tittet på min høyre side. Der lå lille frøken fryd på hele den ene halvdelen av sengen vår. Skal si hun tok seg til rette på morgenkvisten. Nicklas og jeg sov mer eller mindre oppå hverandre på andre halvdel. Vi var overraskende uthvilte begge to og satte oss godt til rette i senga bare for å nyte stillheten, sollyset og to sovende barn - halv ni om morgenen. Klyp meg i armen, det var ikke en drøm! 


I går kveld hadde jeg vondt og kjente at formen sviktet. Jeg var redd det var en ny nedtur i vente. Jeg pumpet, ammet og pumpet litt til. Det var nok redningen, for i dag føler jeg meg bedre igjen. Tåhev, sa du? Ja, jeg blir sterk i leggene om dagen!

Like etterpå var begge barna våkne. Den ene viste sine selvstendige sider og var allerede i gang med å ordne seg for dagen, mens hun andre - tja, hun hang i puppen. Frokostkos, søskenkos og familiekos - det kan beskrive vår formiddagen. Ekstremt glade barn og lykkelige foreldre. Sånne formiddager er gull verdt!


Nå har jeg vasket huset og kjæresten er ute i hagen. Det er nemlig dugnad i sameiet våres i dag. Pussig nok har de som har fastsatt datoen for dugnaden rømt avgårde. Før de dro passet de på å si ifra hva våres oppgaver var. Ca alt... Det er ikke bare ugresset kjæresten river i der ute. Snart har han vel ikke mer hår igjen heller. Er det noe han hater, så er det urettferdighet - og sånne ting går under den kategorien i han sine øyne. Jeg har holdt meg inne med husarbeid og lille tuppemor fram til nå, for jeg er så redd for den vinden (greit å ha noe å skylde på), men det spørs om jeg ikke må bidra med en hjelpende hånd snart. Hvor Teo er? Han leker med nabokompisen :-)

Vi sees!

1 kommentar:

Anna sa...

Hei! Kom tilfeldigvis over bloggen din, og det er kos å lese om andre med småttiser. Her er mini snart tre måneder. Og så herlig med en sånn morgen! Ang pupp og betennelse og sånt; Jeg har kun hatt tette melkeganger, men kjenner igjen frykten for vind og kulde. Så her har det gått i ullammeinnlegg, ulltrøye og vindtett jakke selv om det har vært godt og varmt. Merker det er litt stressende, så blir neppe amming i to år her.. ;)