fredag 16. august 2013

En diagnose

I mange år har jeg slitt med smerter i kroppen. Smerter som til tider har vært altoppslukende og så intense at jeg nesten ikke har klart å fungere. Jeg har brukt M.A.S.S.E penger hos ulike terapauter, uten verken bedring eller flere svar. I Januar startet jeg med utredning på Moss Sykehus, og nå etter fødselen kunne jeg fullføre utredningen, som i dag endte med en endelig diagnose. 

Da legen på ryggklinikken på Moss Sykehus ga meg diagnosen i dag, kjente jeg først en enorm lettelse. Endelig noe å forholde meg til. Endelig noe som beviser at mine smerter er reelle i aller høyste grad. Da jeg fikk svelget nyheten og satt meg i bilen på vei hjemover, kom tårene. De flommet rett og slett over. Ja, jeg har fått en dianose - men det betyr også at jeg må leve med disse - til tider helt jævlige - smertene for resten av mitt liv. Det er ingenting jeg kan gjøre for å bli bra igjen!

Jeg har fibromyalgi. Det er en revmatisk tilstand som gjør slik at kroppen opplever smerte mye mer intenst enn hos en person som ikke har fibromyalgi. Det kan oppleves som en intens brennende smerte i muskler og senefester - over store deler av kroppen (jeg sliter mest med nakke, skuldre, nedre del av rygg, bekken og knær). Man føler seg ofte stiv i kroppen, uten nødvendigvis å være det. Andre ting som kan følge med lidelsen er blant annet kraftig trøtthet, mageproblemer (irritabel tarm) og svimmelhet. Alt dette har jeg kunnet krysse av min check-list i flere år. 

Det er ingen kur mot fibromyalgi (selvom svenske forskere mener nå at det kan være forårsaket av en betennelse i det sentrale nervesystemet). Man anbefales å trene regelmessig og få nok hvile. I tillegg bør man lære seg teknikker for hvordan man kan mestre smertene. Jeg har blitt anbefalt en rehabeliteringsklinikk på Jeløya, der de er ekstra flinke på fibromyalgi. Det er et opphold på tre uker, der jeg får slappet av og lært meg teknikker for hvordan jeg skal mestre lidelsen på best mulig måte. Dette er først aktuelt når Mia blir litt større så klart. Jeg har også fått andre tips og råd. Mer får jeg vite når jeg skal tilbake på en samtale om ikke lenge. Heldigvis kan man ha noen gode perioder innimellom. Det har jeg følt veldig på selv. Smertene er der alltid, men varierer i styrke. Den siste tiden har det vært ille, og søvnen har derfor vært svært dårlig. 

Nå sitter jeg her med blandede tanker. Lettelse og redsel om hverandre. Jeg hadde håpet at dette var noe som på magisk vis kunne forsvinne. Nå må jeg derimot innstille meg på noe helt annet. Og ikke minst få kommet i gang med treningen igjen... Det er nesten vanskeligere når man vet at man . Heldigvis har jeg den beste mannen til å backe meg opp. Han har allerede muntret meg opp og lagt fokuset på det positive; at jeg nå har noe å forholde meg til. Så får jeg bare ta én dag av gangen. Det er i hvertfall ikke noe farlig, i det minste :-)

8 kommentarer:

Linn sa...

Usj,så leit å høre Monica!:/
Må være beintøft. . .
Men så godt du har fått svar på alle smertene dine,en liten trøst.
Håper du kan holde det i sjakk ved hjelp av triks og metoder du skal lære deg:) Tvi tvi!

Gisela sa...

Det var litt av en beskjed å svelge kan jeg tenke meg! Bra at du endelig har fått noe å forholde deg til, selv om det ikke var dette du ønsket deg. Masse masse støttetanker sendes din vei. Klem

Véronique sa...

Vet ikke hva jeg skal si, men sender deg en god klem ♥

Hanne sa...

Jeg kjenner til den å endelig ha fått en diagnose, men at den er helt grusom å forholde seg til... Trist og godt å høre på en gang!
En bekjent av meg har samme diagnose og har hatt flere opphold på Jeløya, hvor hun har hatt det helt fantastisk og samtidig lært masse. Hvis du har lyst å snakke med henne kan jeg gjerne spørre om hun vil fortelle deg litt om sine opplevelser :)
Stor klem til deg!! <3

Tone sa...

Huff, så leit å høre! :( Men det må være en befrielse å endelig vite hva smertene kommer av! Håper du finner noe forebyggende som hjelper, og i minste fall kan lindre litt!

Sender deg en klem <3

Heidi sa...

Hmm hva skal man si til det, glad for at du har fått svar men fy søren, tøft å få DEN i fleisen kan jeg tenke meg :) du er tøff!

Fru Jacobsen - Kone og Mamma til 3 sa...

Usj, ikke morro. Jeg driver å kjenner litt på den selv. Sliter veldig om dagen, så får vel få meg en utredning selv.

Det å få en diagnose er jo litt sånn på godt og vondt, for endelig har du noe å forholde deg til og på en anne side kunne man gjerne tenkt seg at det skulle gå over :)

Anonym sa...

Du virker som ei utrolig tøff og fantastisk jente! Jeg setter stor pris på bloggen din (som leses under nattamming, hihi). Ønsker deg lykke til og god bedring, du er en inspirasjon - you go girl! :) hilsen Ingrid, 25 år og førstegangsmamma