lørdag 7. september 2013

Lillebror konfirmeres

I morgen skal min kjære lillebror konfirmeres. Tenk at den lille pjokken plutselig har blitt stor. Her om dagen satt jeg fascinert og tittet på han. Stemmen hans, høyden, ansiktet - han er ikke lenger en liten gutt, han begynner å bli mer og mer en liten mann. Gøy gøy!


Da søsteren min ble konfirmert for fem år siden, lagde jeg et album fra livet hennes og en sang. Denne gangen har jeg verken hatt tid til det ene eller det andre. Altså, albumet er in the making, men det blir ikke klart til i morgen. Han skal få det ved siden av bursdagsgaven i stedet. Jeg sitter derfor å jobber med en tale. De som kjenner meg vet at jeg holder ikke taler - ferdig snakka. Det er så langt utenfor min comfortsone jeg kommer. Foran familie og slekt i morgen hadde jeg nok muligens tørt det, men så er jeg en følelsesladet geléklump, og begnte å gråte bare jeg startet på talen nå i stad. Med andre ord blir det bare et fossefall uten like. Det blir derfor en tale, fra meg til han, i skrivende form. 

Helt fra den dagen han ble født var han litt min (mest min). Jeg oppførte meg som en liten mamma, og løp avgårde med han så snart kosetanta og kosefarmora dukket opp på døren. De stjal jo verdifull kosetid fra meg. Vi har aldri hatt én eneste krangel opp gjennom årene. Det skyldes nok aldersforskjellen. Han har vært min lille gutt, og jeg har vært hans store søster - som han enda den dag i dag har full respekt for. Han hører på meg - og det skal man ikke ta for gitt når det kommer til en fjorten år gammel gutt.


Jeg husker dagen han ble født som om det var i går. Det var en kald fredag i desember. Jeg var hos pappa (vi har ikke samme pappa) og bare ventet på telefonen. Vi var ute og hang opp juletrelys på et tre i hagen, da telefonen plutselig ringte. Pappa kastet seg inn døren, og ut kom han med et stort glis om munnen. Michael hadde kommet til verden. Jeg fikk beskjed om at vi skulle vente en halvtime før vi dro mot sykehuset, men allerede etter tre minutter satt vi i bilen i retning A-hus. Jeg trooor jeg kan skrive under på at jeg maste intenst de tre minuttene. Jeg tok heisen opp i 11etg., og der sto Jan med verdens nydeligste gutt i armene sine. En liten stor klump på fire kilo, som var helt perfekt. Minutter senere tuslet jeg rundt med han i armene mine på fødestuen (for mamma hadde enda ikke rukket å komme ut derfra - og hun hadde enda ikke holdt han selv på grunn av komplikasjoner). Verdens stolteste søster, uten tvil. Den helgen var bare full av tårer. Jeg (vi) hadde ventet på han i noe som føltes ut som en liten evighet!


Den dag i dag, er han en kjekk gutt på snart femten. Onkel til to - og uten tvil det store forbildet til Teo. Er Michael hjemme når vi er hos mamma/mormor, finner du garantert Teo på rommet hans. Han er en inkluderende og snill onkel. En god venn, og veeeldig "rund i kantene" når det kommer til alt og alle. Jeg gleder meg til å feire den store dagen hans i morgen! :-)

2 kommentarer:

Tone sa...

For en liten kjekkas av en lillebror du har!! Og det høres ut som dere har et ganske likt forhold som jeg og minstebroren min har :) Han er 10 år yngre enn meg, og selv om han så å si aldri hadde holdt en baby før, var han et naturtalent som onkel. Og tro det eller ei, så liker han å komme på besøk til storesøsteren sin en helg i ny og ne :)

Det var mange som sa til foreldrene mine at de ikke måtte forvente at minsten fikk et nært forhold til søskenene sine ettersom det var så stor aldersforskjell. Spør du meg er det jo helt fantastisk! Aldri noe krangling ivertfall ;)

Véronique sa...

For en kjekk kar ♥

Selv om dere har forskjellige far, så er han veldig lik deg :)

Masse lykke til med talen i morgen.